Staffordshire Bull Terrier — komplett raseguide

Staffordshire Bull Terrier kort fortalt

Staffordshire Bull Terrier er en kompakt; muskuløs og overraskende familieorientert britisk terrier — én av få raser i verden hvor selve rasestandarden eksplisitt beskriver hunden som «fullstendig pålitelig». I England er den blant de mest populære familiehundene; i Norge er den fortsatt en relativt liten rase i NKK-registeret, men har en lojal og engasjert eiergruppe gjennom Norsk Terrier Klub. Mer enn noen annen rase i denne raseguide-serien er den preget av at folk ikke vet hva den faktisk er — derfor får juss og myte-bryting et eget tidlig kapittel her.

• Mankehøyde: 36–41 cm (begge kjønn)
• Vekt: hannhunder 13–17 kg; tisper 11–15,5 kg
• Forventet levealder: ca. 12 år
• FCI-klassifisering: gruppe 3; rase nr. 76
• Hjemland: Storbritannia
• Pels: glatthåret; uten underull; svært lettstelt
• Farger: rød; fawn; hvit; sort; brindle; blå — alle med eller uten hvit kombinasjon
• Karakter: ukuelig mot; intelligent; hengiven; spesielt overfor barn; «fullstendig pålitelig» (rasestandard)

Er Staffordshire Bull Terrier forbudt i Norge? Den vanligste misforståelsen — ryddet opp i

Nei — Staffordshire Bull Terrier er ikke forbudt i Norge. Rasen er fullt lovlig, registrert hos Norsk Kennel Klub gjennom Norsk Terrier Klub, og kan kjøpes, eies og stilles ut på lik linje med enhver annen FCI-registrert rase. Hvert år importeres og fødes det nye SBT-kull i Norge, og rasen har stått i NKK-registeret siden 1964.

Forvirringen kommer fra at to nære slektninger faktisk er forbudt. Forskrift om hunder (FOR-2004-08-20-1204) § 1 — i kraft fra 1. januar 2005 — forbyr seks raser i Norge: Pit Bull Terrier, Amerikansk Staffordshire Terrier (Amstaff), Fila Brasileiro, Tosa Inu, Dogo Argentino og Tsjekkoslovakisk Ulvehund. Staffordshire Bull Terrier står ikke på listen, og den har aldri stått der.

Hvorfor blir rasene forvekslet? De har felles opphav i 1800-tallets britiske «bull and terrier»-krysninger — bulldog parret med terrier for å kombinere muskelmasse og terrier-mot. Etter at England gjorde slutt på blodsporter i 1835, gikk SBT i en retning: avlet inn mot en rolig, familieorientert hund i Staffordshire-området, anerkjent av The Kennel Club i 1935. Amstaff og Pitbull gikk i en annen: avlet videre i USA gjennom 1900-tallet med vekt på større kropp og kraftigere kjeve.

De praktiske forskjellene er tydeligere enn folk tror:

• Mankehøyde — SBT 36–41 cm. Amstaff 43–48 cm. Pitbull tilsvarende eller noe større.
• Kropp — SBT er kompakt og atletisk i en lavere ramme; Amstaff og Pitbull er bredere over brystkassen og kraftigere bygd over hele kroppen.
• Hode — SBT har et kortere; bredere hode i forhold til kroppens størrelse; Amstaff og Pitbull har lengre snute og høyere mankehøyde-til-hode-forhold.
• Rasestandard-tekst — SBT er én av svært få raser i verden hvor rasestandarden eksplisitt beskriver hunden som «fullstendig pålitelig»; en formulering som ikke finnes i Amstaff-standarden.

For deg som eier eller vurderer SBT betyr dette to ting i hverdagen. For det første: vit hva du eier. Folk i parken; politiet; reisefølget på campingplassen — alle kan stille spørsmål. Å kunne forklare at SBT er FCI-registrert; lovlig i Norge siden alltid; og strukturelt forskjellig fra Amstaff er ikke pirk — det er praktisk hverdagskunnskap. For det andre: NKK-papirer er kritisk. Mattilsynet eller politiet kan i prinsippet kreve dokumentasjon på rasen ved tvil; en valp uten registrert stamtavle gir deg ingenting å vise til. Kjøp aldri en «staff» uten papirer — uavhengig av hva selger sier.

Vi tar opp denne seksjonen tidlig i guiden av én grunn: ingen andre norske dyrebutikker rydder opp i forvirringen tydelig. Det skader rasen, og det skader eierne som må tåle blikk i parken som ikke burde vært der.

Historie og opphav

Staffordshire Bull Terrier hører hjemme i det engelske industri-landskapet på 1800-tallet — nærmere bestemt det som ble kalt «Black Country» rundt Staffordshire-området, der kullgruver, jernverk og pottemakeri formet en hard arbeiderklasse-kultur. Rasen vokste frem i denne sosiale konteksten, ikke i hagene til aristokratiet. De første eksemplarene var krysninger mellom datidens engelske bulldog (en mer atletisk hund enn dagens) og lokale terriertyper — i samtiden gikk de under flere navn: «half and half», «bull and terrier» og «pit dog».

Rasen ble fra starten av brukt i blodsporter — først okse- og bjørnekamper på allmenn plass, senere rotte-kamper og hundekamper på inngjerdede arenaer. Dette er en uomgjengelig del av rasens historie, men den er kortere enn folk tror: Storbritannia vedtok Cruelty to Animals Act i 1835, som forbød de fleste blodsporter, og rasens videre utvikling skjedde i et samfunn der det den var bygget for, var ulovlig. Det formet hva oppdretterne valgte å selektere for: hunder som var fysisk sterke, men sosialt pålitelige nok til å leve i trange arbeiderboliger sammen med koner og barn — fordi det var den eneste rollen som var tilgjengelig.

Den moderne rasestandarden ble skrevet i 1935 av Joseph Dunn og Joe Mallen, basert på hannhunden «Jim the Dandy» som ble brukt som type-eksemplar. The Kennel Club anerkjente rasen offisielt 25. mai 1935. I løpet av få tiår etablerte rasen seg som en av Storbritannias mest populære familiehunder — og kallenavnet «the nanny dog» dukket opp i industribyene fordi familier brukte hunden til å passe på barna mens foreldrene jobbet skift på fabrikken. Det er en anekdotisk historie det går an å bli skeptisk til, men den er godt dokumentert i britisk lokalhistorie og samsvarer godt med rasens dokumenterte temperament.

Til Norge kom den første registrerte SBT i 1962 — en tispe ved navn «Black Goddess», importert fra England og senere registrert hos Norsk Kennel Klub i 1964. Rasen vokste sakte gjennom 1970- og 1980-tallet og er fortsatt en mindre rase i Norge målt i registreringer. I 2006 ble rasen i England kåret til årets familiehund — ikke som en kuriositet, men som et resultat av rasens dokumenterte tålmodighet med barn og evne til å tilpasse seg vanlige britiske familieliv.

Temperament og hverdagsliv

FCI-rasestandarden for Staffordshire Bull Terrier (rase nr. 76) beskriver rasen som «ukuelig mot og fast vilje, meget intelligent og hengiven, spesielt overfor barn, freidig, fryktløs og fullstendig pålitelig». Det er en uvanlig direkte temperament-formulering for en rasestandard, og den fanger essensen av hva en velbalansert SBT er: stødig; menneske-orientert; modig uten å være nervøs.

Ekstremt menneske-orientert. SBT er ikke en hund som lever for seg selv. Den vil være med på alt, ligge nær mennesker hjemme og oppsøke kontakt aktivt. Eiere som vil ha en selvgående hund som tar mye plass i sitt eget hjørne har valgt feil rase — denne hunden klatrer opp i fanget ditt og blir der.

Aktiv og «barnslig til sinns» livet ut. Rasen beholder en lekende energi godt inn i voksenalder og ofte langt inn i seniorår. Det betyr at en åtte år gammel staff fortsatt vil hoppe etter ballen og leke med barn på en måte mange andre raser har lagt fra seg ved samme alder. Det er en gave for familier — men det betyr også at hunden ikke roer seg av seg selv hvis aktivitetsbehovet ikke dekkes.

Terrier-DNA — hunde-sosialisering er kritisk. Rasen er menneske-pålitelig, men den har terrier-temperament i bunnen, og det betyr at den ikke alltid kan ignorere provokasjon fra andre hunder — særlig av samme kjønn. Mange staff-eiere lever fint med dette ved at hunden får god hunde-sosialisering tidlig og at eieren leser hundekroppspråk i tide; andre velger å holde hunden unna konflikt-prone hundepark-situasjoner. Begge deler er gyldige strategier. Det som ikke fungerer, er å forutsette at en staff vil håndtere en provokasjon fra en annen hund på samme måte som en golden retriever.

Vakthund i navnet — sosial i praksis. SBT er ikke en god vakthund. Rasen elsker mennesker, også fremmede, og bjeffer sjelden mot besøkende. Hvis du vil ha en hund som varsler ved døra, er staff feil rase. Hvis du vil ha en hund som hilser hver eneste gjest med halen i propeller-modus, er den nær perfekt.

Tilknytning og alenetid. Rasen knytter seg sterkt til familien og takler kortere alenetid greit etter god tilvenning, men er ikke en hund som blomstrer på lange ensomme dager. Plan for hvor lenge hunden kan være alene bør være realistisk; ved feilstart kan også staff utvikle separasjonsangst, særlig hvis bindingen til én primær person er sterk.

Hvem passer Staffordshire Bull Terrier for?

SBT er en spesifikk rase med spesifikke behov. Den er ikke en hund «for alle», men den er heller ikke en hund som krever mer enn vanlige aktive familier kan gi. Det viktigste valgkriteriet handler om hvem du som eier er — ikke om hvor mye plass du har.

Rasen passer godt for:

• Barnefamilier — én av få raser med eksplisitt formulert «hengivenhet overfor barn» i rasestandarden
• Aktive eiere som kan tilby 1–1,5 timer daglig mosjon kombinert med mental jobb
• Førstegangs hundeeiere som forstår at terrier-typen krever konsekvent oppdragelse fra valpealder
• Eiere som tåler å forklare rasen til mennesker som forveksler den med forbudte raser — gjentatte ganger
• Hjem som vil ha en sosial; menneske-orientert hund som ikke krever mye plass
• Familier med skole- og barnehagealder-barn som vil ha en lekekamerat som ikke roer seg av seg selv

Rasen passer dårlig for:

• Hjem med flere hunder — særlig av samme kjønn — uten erfaring fra terrier-sosialisering
• Eiere som ikke kan eller vil prioritere 1+ time daglig mosjon
• Eiere som ønsker en hund som ignorerer andre hunder fullstendig — det vil staff sjelden gjøre
• Hjem som ikke tåler en hund som vil være tett innpå mennesker hele tiden
• Eiere som vil ha en vakthund som varsler ved døra
• Eiere som ikke vil bli stoppet i parken og forklart at hunden ikke er forbudt

Norsk Terrier Klub formulerer det presist i sin egen rasebeskrivelse: SBT passer for familier som vil ha «en aktiv, sosial og kjærlig hund som krever å være en del av flokken». Det er en ærlig formulering. Den filtrerer ut noen, og den treffer dem som passer for rasen, helt tydelig.

Aktivitet og mosjon

Minimum 1–1,5 timer daglig fysisk aktivitet er gulvet for rasen, kombinert med mental stim. SBT er en kraftig bygd terrier med arbeidshund-instinkt fra valpealder; den blir ikke sliten av en kort runde rundt kvartalet og finner egne prosjekter hvis dagens aktivitet er for tynn. To økter morgen og kveld fungerer som regel bedre enn én lang økt for å holde rasen balansert gjennom dagen.

Aktivitetsformer som passer rasen:

• Lydighet — staff er intelligent og lærer raskt; konkurranselydighet er en aktuell disiplin
• Agility (på passe nivå) — fungerer godt for individer som er fysisk sunne
• Vekttrekk — en disiplin der rasen tradisjonelt har gjort det godt; krever utstyr og kyndig veiledning
• Nose work og søk — utmerket utløp for selvstendig problemløsning
• Hundedans (canine freestyle) — utnytter rasens lærevillighet og menneske-fokus
• Rallylydighet — gir struktur uten konkurransepress; egnet for hverdagsfamilier
• Lange turer i terreng kombinert med sniff-pauser — bedre enn ren fartsmosjon

Et praktisk poeng å være tydelig på: unngå konfrontasjoner med andre hunder, særlig av samme kjønn. Det er ikke fordi staff er en farlig hund — det er fordi den ikke alltid trekker seg unna en provokasjon på samme måte som mange andre raser. Sosialiserings-jobben handler ikke om å gjøre staff til en hund som leker med alle; det handler om å lære eieren å lese situasjoner og styre unna de konfliktene som kan eskalere.

Brukshund-instinktet er der fra valpealder. Gi den oppgaver — fra valp av. Enkle problemløsnings-spill, godbitsøk i hagen, korte lydighets-økter et par minutter av gangen flere ganger om dagen, og gradvis introduksjon til en eller flere av disiplinene over. En staff som får hjernen brukt blir en stødigere og roligere hund i hverdagen. Se vår guide til aktivisering på tur for tilrettelegging av økter som passer arbeidshund-temperament.

For en kjedet staff er prisen høy. Den finner egne prosjekter — det kan være hagegraving, sofa-rasering eller utvikling av kompenserende atferd som er vanskelig å trene bort i etterkant. Det handler ikke om at hunden er ondsinnet; det handler om at en arbeidshund-rase som ikke får jobb finner én selv.

Pelsstell og daglig vedlikehold

Staffordshire Bull Terrier har glatthåret, kort pels uten underull — og er dermed én av de absolutt mest lettstelte rasene du kan velge. Norsk Kennel Klub beskriver pelsen kort og godt som «svært lettstelt», og det er en presis beskrivelse. Børsting én gang i uken med en myk gummibørste eller pussehanske er som regel nok i hverdagen.

Røyting. Selv lettstelte raser røyter, og staff er ikke noe unntak — men røytingen er moderat sammenlignet med dobbeltpels-raser som schäferhund eller golden retriever. Du vil merke korte hår på sofaen, klærne og bilsetene gjennom hele året, men du slipper de store underulls-feilingene to ganger i året som dobbeltpels-raser har.

Bading. Bades kun ved behov, ikke som rutine. Staff har ikke en pels som krever hyppig vask; tvert imot kan hyppige bad tørke ut huden og skape kløeproblemer. Bruk hundesjampo (aldri menneskesjampo) når du først bader, og tørk hunden ordentlig — særlig under hudfolder ved hals og bryst der fukt kan sitte. Mer i vår guide til bading av hund.

Tannhelse. Som mange raser med kortere snute er staff disponert for periodontal sykdom, og daglig tannpuss bør innføres allerede i valpealder. Det er enklere å venne en valp til tannbørste enn å lære en voksen hund; investeringen i tid de første ukene betaler seg gjennom hele hundens liv.

Tekstil-pels i hjemmet. Selv lettstelte raser slipper hår som fester seg i tekstiler. En pelsfjerner-hanske som fjerner hundehår fra sofa, klær og bilseter er en nyttig hverdagsinvestering også for staff-eiere — kort pels løsner ikke mindre, den er bare mindre synlig per hår. Mer i vår guide til å fjerne hundehår effektivt hjemme.

L-2-HGA — den definerende arvelige sykdommen

L-2-hydroksyglutarsyreuri (L-2-HGA) er en arvelig metabolsk sykdom som påvirker sentralnervesystemet. Den er rasespesifikk for Staffordshire Bull Terrier — en mutasjon som har spredd seg gjennom rasens lukkede genpool i over hundre år, og som først ble identifisert hos rasen tidlig på 2000-tallet. Hvis du vurderer å kjøpe valp av rasen, er dette den ene helse-testen du må forstå før du gjør noe annet.

Sykdommen er autosomalt recessivt arvet. Det betyr at en valp må arve det defekte genet fra begge foreldre for å bli syk. Foreldre som er bærere — én kopi av genet, én normal — er klinisk friske selv, men kan gi affiserte valper hvis de pares med en annen bærer. Symptombildet hos affiserte hunder utvikler seg vanligvis fra 6 til 12 måneders alder: ataksi (manglende bevegelseskoordinasjon), endret atferd som ligner demens, muskelstivhet og — i alvorligere tilfeller — epileptiforme anfall. Sykdommen er progressiv, og det finnes ingen kur. Affiserte hunder lever ofte vesentlig kortere enn rasens normale snitt på rundt 12 år.

Det gode er at L-2-HGA er fullstendig forebyggbar i nye kull. En enkel gentest — saliva- eller blodprøve — gir ett av tre svar på et avlsdyr: fri (ingen kopier av mutasjonen), bærer (én kopi) eller affisert (to kopier). Norsk Terrier Klub krever at begge foreldredyr har kjent L-2-HGA-status for at et kull skal formidles via klubbens valpeformidling. Bærer × bærer-paringer er forbudt under klubbens regler. Affiserte hunder skal ikke i avl. Hunder uten kjent status skal ikke i avl.

For deg som valpekjøper er fremgangsmåten enkel:

• Be om å få se gentestresultatene for begge foreldre — ikke bare den ene.
• Aksepter fri × fri-paring eller fri × bærer-paring; begge gir kull uten klinisk syke valper.
• Avvis bærer × bærer-paringer eller paringer hvor én av foreldrene har «ukjent status».
• Spør oppdretter hvilke laboratorier testene er kjørt hos — anerkjente alternativer i Norden inkluderer Laboklin og Antagene; internasjonalt brukes også Animal Health Trust og Embark.

En seriøs SBT-oppdretter vil verken protestere på spørsmålene eller lete etter unnskyldninger. Får du sluddrete svar, gå videre til neste kull. L-2-HGA er den arvelige sykdommen som skiller rasens seriøse oppdrettere fra resten — det er den enkeltstående best dokumenterte måten å bedømme et oppdrett på før du tar valpen hjem.

HC — Hereditær katarakt

Den andre arvelige sykdommen Norsk Terrier Klub krever gentest for hos staff er hereditær katarakt (HC) — arvelig grå stær. Som L-2-HGA er det en autosomalt recessivt arvet tilstand: foreldre som er bærere er friske selv, men kan gi affiserte valper hvis de pares med en annen bærer. To kopier av mutasjonen gir sykdommen.

HC hos staff utvikler seg fra omtrent 3–4 ukers alder og fremover. Den første grumset i linsen kan være vanskelig å se uten øyelysning, men progresjonen er kjennetegnet ved at begge øyne påvirkes symmetrisk. Ubehandlet kan tilstanden utvikle seg til full blindhet over måneder eller år. Kirurgisk behandling — fjerning av den affiserte linsen — finnes hos veterinær med oftalmologisk spesialisering, men er kostbar og krever oppfølging.

Norsk Terrier Klub krever HC-gentest med kjent status hos begge foreldredyr for valpeformidling — samme regler som for L-2-HGA. Bærer × bærer er forbudt; affiserte hunder skal ikke i avl; ukjent status skal ikke i avl. Be alltid om HC-attest sammen med L-2-HGA-attest når du vurderer et kull.

PHPV — en relatert øyetilstand. Persistent hyperplastisk primær glasslegeme (PHPV) er en medfødt øyetilstand som også forekommer hos staff. Den oppstår når strukturer i fosterets øye ikke trekker seg tilbake som de skal etter fødsel, og kan i verste fall gi nedsatt syn eller blindhet. PHPV oppdages ved øyelysning fra rundt 6 ukers alder, og bedre oppdrettere får alle valper i kullet øyelyst før salg som rutine. Spør om kullet er øyelyst — svaret skal være ja, og du skal kunne se attesten.

Årlig øyelysning av avlsdyr og valper er en standardpraksis i seriøse SBT-oppdrett. Det er en lavkostnads forsikring mot å sende ut affiserte valper til familier som ikke har forutsetninger for å oppdage tidlige symptomer.

Andre helseutfordringer

Utover L-2-HGA og HC har staff en håndfull andre rasespesifikke og generelle helseutfordringer som hver eier bør kjenne til. Rasen er totalt sett relativt sunn for en så genetisk konsentrert rase, men listen under dekker det norske smådyrklinikker og Norsk Terrier Klub omtaler som de viktigste i 2026.

• HD og AD (hofteleddsdysplasi og albueleddsdysplasi) — mindre vanlig enn hos større raser, men forekommer. Be om HD- og AD-attest på begge foreldre der mulig; NKK fører resultater i DogWeb.
• Hudallergier og demodikose (hudmidd) — staff er overrepresentert blant raser med hudproblemer, og kløe; rødhet eller tilbakevendende hudirritasjon er en hyppig konsultasjonsårsak hos veterinær. Demodex-midd kan blusse opp hos unghunder med umoden immunforsvar. Se vår guide til hund som klør seg for når symptomer bør utredes.
• Patellaluksasjon (kneskålsluksasjon) — kneskålen kan løsne fra sin normale posisjon; mer vanlig hos småhund-raser, men forekommer også hos staff. Dyrlege kan vurdere graden ved palpasjon. Mild luksasjon kan ofte håndteres uten kirurgi; alvorligere tilfeller krever operativ korreksjon.
• CDA — Color Dilution Alopecia — en hudtilstand knyttet til den såkalte «blå» fargevarianten (genetisk dilute). Den gir tynnende pels og kløeproblemer, og kan feiltolkes som allergi. Norsk Terrier Klub anbefaler avlsforbud på dilute × dilute-paringer for å redusere forekomsten. Hvis du vurderer en blå staff, vit at fargen kommer med økt risiko.
• SCCED (spontaneous chronic corneal epithelial defects) — sår på hornhinnen som ikke gror som vanlig sår. Ofte starter det med et tilfeldig riss eller en fremmedlegeme-skade som ikke leges, og krever spesifikk behandling hos veterinær. Symptomer: hunden kniper øyet sammen, øker tåreflod og er lyssky.
• Brachycephalt-relaterte utfordringer — staff er ikke så kortsnutet som mops eller engelsk bulldog, men har kortere snute enn for eksempel terrier-raser med vanlig snutelengde. Det betyr at rasen er noe mer sensitiv for varme og bør beskyttes på de varmeste sommerdagene; unngå tung mosjon i 25+ grader.
• Magedreining (GDV) — mindre vanlig enn hos store dyphundede raser, men forekommer. Del fôret i 2–3 mindre måltider per dag fremfor én stor; unngå kraftig aktivitet rett etter måltid.

I tillegg gjelder de generelle utfordringene som rammer alle raser: ørebetennelser ved fuktig miljø, periodontal sykdom (se tannhelse-guiden), og overvekt om aktivitetsnivået reduseres uten at fôrmengden justeres tilsvarende. Staff er rask å legge på seg — appetitten er stor og hunden er mindre flink til å regulere selv enn for eksempel border collie eller schäferhund.

Mange av disse tilstandene kan håndteres godt hvis de fanges opp tidlig. Årlige veterinærkontroller, oppmerksomhet på endringer i hud, gangmønster eller atferd, og dialog med Norsk Terrier Klubs helserådgivere er det som forskyver levealder og livskvalitet oppover for rasen.

Er du usikker på din hunds helse, kontakt veterinær.

Tips fra King

Jeg er Petit Brabançon og veier 5,2 kilo. En staff veier sånn cirka det tredobbelte av meg — pluss et par kilo til. Det er ikke en stor hund, og det er en av tingene folk roter med. Han som skriver dette — Sondre — sier at folk stopper opp og tar et skritt tilbake når de ser en staff komme gående i parken. Jeg har truffet noen staffer der nede selv, og jeg skjønner ikke hva alle er redde for.

De jeg har møtt har vært sjenerøse mot småhunder. Litt for sjenerøse, av og til — de vil leke, og de leker hardt, og jeg har måttet trekke meg unna noen ganger fordi jeg er fem kilo og de er fjorten–femten. Men det handler om størrelse, ikke om hva slags hund de er. En golden på samme størrelse hadde gjort det samme. Forskjellen er at golden ikke får blikkene.

Det jeg har sett som er ekte å advare mot, er at en staff ikke ignorerer en annen hund som vil ha bråk. De fleste raser går unna. En staff møter blikket — og hvis det blir alvor, har den verktøy mange andre raser ikke har. Eier-jobben på en staff handler ikke om å gjøre hunden roligere. Den er trygg i seg selv. Det handler om å unngå situasjoner der den må svare. Du får ikke en pasifist; du får en venn som passer på huset, parken og deg — i den rekkefølgen den ser ut.

En staff trenger ikke en beroligende seng som meg — den trenger en jobb. En aktiviseringsleke som gir hjernen oppgaver mens den ligger inne på regnværsdager er ikke en kosegjenstand for en slik hund; det er forskjellen mellom en staff som finner hvile og en staff som finner et prosjekt på egenhånd. Jeg vet hva jeg snakker om — jeg har sittet ved siden av nok av dem.

Oppsummering

Staffordshire Bull Terrier er én av Norges mest misforståtte raser, og det er den enkelt-tingen denne guiden tar mest plass til å rydde opp i. Den er fullt lovlig, FCI-registrert, og strukturelt forskjellig fra de seks rasene som faktisk er forbudt. Den er også en av de mest dokumentert familieorienterte rasene i britisk hundekynologi — kallenavnet «the nanny dog» dukket ikke opp tilfeldig.

Krever rasen noe spesielt? Ja — to ting. Du må forstå forskjellen til Amstaff og Pitbull godt nok til å forklare den i parken, hos politiet og overfor naboer som er usikre. Og du må be om L-2-HGA- og HC-gentest på begge foreldre før du betaler depositum, og avvise oppdrettere som ikke kan vise frem dokumentene. Begge deler er hverdagspraktisk arbeid, ikke ekspertkunnskap. Får du de to bitene på plass, får du en av de mest hengivne, mest barnevennlige og mest fysisk stødige rasene du kan velge — i en kompakt 13–17-kilos kropp.

Vanlige spørsmål om Staffordshire Bull Terrier