Riesenschnauzer — internasjonalt kjent som Giant Schnauzer — er den største og yngste av de tre schnauzer-størrelsene. Voksen vekt er 35–50 kg og mankehøyden 60–70 cm, med en hard, stri dobbeltpels og det karakteristiske skjegget. Levetiden er 10–12 år, noe kortere enn de mindre slektningene, slik det ofte er for store raser. Den tilhører FCI gruppe 2, seksjon 1 (pinscher- og schnauzer-typer), og forvaltes i Norge av Norsk Schnauzer Bouvier Klubb (NSBK). Tre særtrekk definerer rasen: den ble avlet fram som kvegdrivhund — ikke rottejeger som de to mindre schnauzerne, den har en sterk disposisjon for autoimmun hypothyroidisme, og den bærer hofteleddsdysplasi i arv etter krysningen med Grand Danois. Her er en grundig raseguide til Riesenschnauzer — med fokus på kvegdriver- og tjenestehund-historikken, det strie pelsstellet, og de helseanbefalingene NSBK gir valpekjøpere.
Raseguideca. 13 min lesetidSist oppdatert: 4. september 2026
ℹ️ Min Hund er ikke en veterinærtjeneste. Denne raseguiden er kunnskap fra erfarne hundeeiere — ingen erstatning for veterinærråd ved konkrete helsespørsmål.
Riesenschnauzer — den største av schnauzerne
Riesenschnauzer er den største av de tre schnauzer-størrelsene — internasjonalt kalt Giant Schnauzer — og samtidig den yngste av trioen. Den veier 35–50 kg og måler 60–70 cm i mankehøyde, bygd kraftig og muskuløst, med en hard, stri dobbeltpels og det skjegget og de buskete øyenbrynene som hele schnauzer-familien deler. Bak det imponerende formatet sitter en modig, intelligent arbeidshund med sterk vakthund-instinkt. Levetiden er 10–12 år, noe kortere enn de mindre slektningene, slik det gjerne er for store raser.
Tre nøkkelfakta rammer hele guiden:
Historikk: Riesenschnauzer er den yngste av trioen og ble avlet fram som kvegdrivhund — ikke rottejeger som Mellomschnauzer og Dvergschnauzer. Utdypes i §2.
Helse: den mest rasekarakteristiske utfordringen er autoimmun hypothyroidisme, med rundt seks ganger økt risiko ifølge Egenvall og medarbeidere (2000). I tillegg kommer hofteleddsdysplasi, magedreining (GDV) og tå-kreft.
Levetid: 10–12 år. Vektkontroll, HD-screening og stoffskifte-oppfølging er blant de viktigste levetids-faktorene.
Rasen passer best for erfarne, aktive eiere som ønsker en allsidig arbeidshund, og som har tid og kunnskap til å gi en stor, intelligent vakthund daglig sysselsetting. Den er ikke et opplagt valg for førstegangs-eiere. Den deler schnauzer-familiens trekk med Mellomschnauzer og Dvergschnauzer, men i et betydelig kraftigere format.
Mankehøyde: 60–70 cm (hann 65–70; tispe 60–65)
Vekt: 35–50 kg
Gjennomsnittlig levealder: 10–12 år
FCI-klassifisering: gruppe 2, seksjon 1 (pinscher- og schnauzer-typer)
Opprinnelsesland: Tyskland (Bayern og Württemberg)
Pels: hard, stri dobbeltpels med underull, lite røyting, krever trimming eller håndstripping
Farger: ensfarget sort (vanligst) og salt/pepper (sjeldnere), registreres separat hos NKK
Den yngste av schnauzer-trioen — kvegdriverne fra Bayern
Navnet «Riesenschnauzer» betyr bokstavelig «kjempeschnauzer» — «Riese» er tysk for kjempe. Og det er en treffende beskrivelse: dette er den klart største av de tre schnauzer-størrelsene, og samtidig den yngste av trioen.
Rekkefølgen er verdt å holde styr på. Mellomschnauzer er stamfar-rasen, dokumentert helt tilbake til 1400- og 1500-tallet. Dvergschnauzer ble utviklet på 1880-tallet ved å miniatyrisere Mellomschnauzeren. Riesenschnauzeren ble til sist i rekken, mot slutten av 1800-tallet, ved å krysse Mellomschnauzer med større raser.
Og her ligger et viktig skille fra de to mindre slektningene: Riesenschnauzeren var aldri en rottejeger. Den ble avlet fram som kvegdrivhund. Bønder i Bayern og Württemberg trengte en kraftig, utholdende hund som kunne drive kveg fra fjellbeitene ned til markedene, og de krysset Mellomschnauzer med blant annet Grand Danois, Bouvier des Flandres og svarte tyske gjeterhunder av cattle dog-type. Resultatet ble en muskuløs arbeidshund med schnauzerens skjegg og temperament i kjempeformat.
På 1880-tallet gikk rasen under navn som «Münchener Schnauzer» og «Bayerischer Wolfshund». Men da jernbanen overtok transporten av kveg på 1890-tallet, forsvant selve jobben, og rasen var en periode nær ved å dø ut. Det som reddet den, var en ny rolle: størrelsen, intelligensen og arbeidsviljen gjorde den ettertraktet som tjenestehund. Under andre verdenskrig ble den systematisk tatt i bruk som militær- og politihund i Tyskland, og etter krigen spredte den seg internasjonalt nettopp i den rollen. I dag er Riesenschnauzer en utbredt politi-, narko- og redningshund verden over.
Rasen ble anerkjent som egen FCI-rase i 1925, atskilt fra Mellomschnauzer. Til Norge kom den tidlig på 1900-tallet, men fikk sin egentlige etablering først etter andre verdenskrig. I 1946 ble Norsk Schnauzer Klubb stiftet — den samme klubben som dekker hele schnauzer-trioen — og i dag forvaltes rasen av Norsk Schnauzer Bouvier Klubb (NSBK), en NKK-klubb med over 1000 medlemmer. Av de tre schnauzer-størrelsene er Riesenschnauzer den minst tallrike i Norge.
Riesenschnauzer registreres i to FCI-godkjente fargevarianter, som hver registreres separat hos NKK: ensfarget sort (den klassiske og klart vanligste) og salt/pepper (et stålgrått helhetsinntrykk, betydelig sjeldnere). Med sin lange tjenestehund-historikk har rasen fått kjælenavnet «den arbeidende kjempen», AKC fører den i brukshund-gruppen (Working Group), FCI i gruppe 2 sammen med de andre pinscher- og schnauzer-typene.
Temperament — den arbeidende vakthunden
NKK beskriver Riesenschnauzer som modig, selvsikker, intelligent og lojal. Vakthund-instinktet er sterkt — først fra kvegdriver-arven, siden forsterket av generasjoner som politi- og militærhund. Den er reservert overfor fremmede og knytter sterke, beskyttende bånd til sin egen familie.
Krever erfaring
Dette er ikke en rase for førstegangs-eiere. Kombinasjonen av størrelse, vakthund-instinkt og høyt aktivitetsbehov krever en eier med erfaring og konsekvent, men vennlig håndtering — rasen tåler ikke harde metoder. Til gjengjeld er den svært lærevillig og arbeidsivrig, en ideell brukshund-kandidat. Den bjeffer for å varsle ved ankomst og uventede lyder, men er ingen vedvarende gneldrer.
Andre hunder, smådyr og barn
Mot andre hunder kan den være dominant, og same-sex-aggresjon mellom hannhunder er dokumentert. Predator-instinktet fra drivhund-arven gjør at smågnagere og katter krever tidlig tilvenning. Den er tålmodig med familiens egne barn etter god sosialisering, men vakthund-instinktet gjør den mindre opplagt rundt fremmede barn. Riesenschnauzer egner seg ypperlig til brukshundprøver (IPO/IGP), agility, lydighet, spor og narkotikasøk, NSBK arrangerer brukshund-trening for rasen.
Pelsstell — den strie kjempepelsen
Riesenschnauzer har en dobbel pels: en hard, stri og værbestandig topp-pels over en myk, tett underull. Rasen røyter lite, men på grunn av størrelsen krever pelsen likevel et betydelig stell. Er du usikker på hvor mye pelsen krever, viser pelstype-veiviseren pels, røyting og stell for Riesenschnauzer.
Trimming, håndstripping eller klipping
For utstilling fjernes den døde topp-pelsen manuelt ved håndstripping, det bevarer både tekstur og farge. Mange norske familier velger klipping som et praktisk alternativ i hverdagen, men klipping endrer over tid pelsstrukturen og gjør den mykere. Uansett metode anbefales trimming to til tre ganger i året, og fordi pelsmengden er langt større enn hos de mindre schnauzerne, bør den børstes daglig. Et bad omtrent én gang i måneden holder pelsen ren.
Skjegg, øyenbryn og farger
Skjegget er rasens signatur, men det samler matrester og smuss og bør vaskes daglig etter måltider. De busta øyenbrynene må trimmes så hårene ikke irriterer øynene. Vibrisser — følehårene — kan ikke klippes etter norsk regelverk. Riesenschnauzer kommer i to FCI-godkjente farger: ensfarget sort, som er den klart vanligste, og salt/pepper, en stålgrå blanding av sorte og hvite hår som er betydelig sjeldnere.
Aktivitetsbehov — arbeidshund som krever full sysselsetting
Riesenschnauzer er den mest krevende av schnauzer-trioen når det gjelder aktivitet: regn med minst 120 minutter daglig — og da snakker vi om en kombinasjon av fysisk mosjon og ekte mental jobb. Dette er en arbeidshund som trenger en oppgave, ikke bare en spasertur. En understimulert Riesenschnauzer blir fort en destruktiv Riesenschnauzer.
Brukshund i sitt rette element
Rasen utmerker seg i brukshundprøver (IPO/IGP), politi- og spor-arbeid, lydighet, vannarbeid og selv agility til tross for størrelsen. Mental aktivisering er minst like viktig som den fysiske — se aktivisere hund på tur for ideer. Følg «5-minutters-regelen» for valper (fem minutters strukturert tur per levemåned), og begrens trapper og hopp de første 12–18 månedene mens skjelettet utvikler seg.
Sikkerhet og klima
Bruk sele framfor halsbånd, en hund på 40 kilo er en kraftig trekker. Frittløping bør skje i sikret innhegning på grunn av predator-instinktet. Den doble pelsen gir god kuldetoleranse, men den samme pelsen kombinert med en stor kropp gir økt risiko for overoppheting i varmt vær — vær ekstra oppmerksom på dehydrering og hvile over rundt 22 °C.
Sosialisering og trening — kjempe-rasen som krever erfaren eier
Hos en rase med sterkt vakthund-instinkt og voksenvekt på opptil 50 kilo er tidlig sosialisering ikke valgfritt — det er avgjørende for sikkerheten. Start på hundeskole fra åtte ukers alder, og sørg for at valpen møter mange mennesker, hunder og miljøer i kontrollerte, positive rammer.
Båndtrening og kontroll
En voksen Riesenschnauzer kan veie mer enn et barn, og en hund som ikke responderer på kommandoer, representerer en reell kontrollutfordring i kraft av størrelsen. Solid bånd- og innkallingstrening er derfor obligatorisk, bygget på positiv forsterkning og klikker-trening. Brukshundprøver (IPO/IGP) er rasens naturlige sport, og NSBK arrangerer brukshund-kurs.
Flerhundshjem og predator-instinkt
Same-sex-aggresjon er dokumentert, så et flerhundshjem bør planlegges nøye, gjerne med motsatt kjønn. Predator-instinktet gjør at kaniner, katter og smågnagere krever tidlig, grundig tilvenning. Som tysk arbeids- og tjenestehund deler Riesenschnauzer mye med raser som Rottweiler og Schäferhund, også når det gjelder behovet for tydelig, kunnskapsrik ledelse.
Fôring — porsjonering for kjempe-arbeidshund
En voksen Riesenschnauzer trenger omtrent 400–700 g tørrfôr i døgnet, avhengig av vekt og aktivitetsnivå. Del rasjonen i to måltider for voksne, valper bør ha tre til fire, og bruk et valpefôr beregnet på store raser gjennom de første 18–24 månedene. Sikt mot en kroppskondisjon (BCS) på 4–5 av 9.
Vekst og ledd
Et viktig prinsipp for store raser: valpen skal vokse sakte. For rask vekst belaster ledd og skjelett og øker risikoen for hofteleddsdysplasi. Mange rase-veterinærer anbefaler tilskudd av glukosamin og kondroitin fra ung alder for å støtte leddhelsen.
Forebygging av magedreining
For en stor, dypbrystet rase er fôringsrutinene også et spørsmål om å forebygge magedreining (GDV, se §9): del fôret på to måltider framfor ett stort, og unngå hard aktivitet timen før og etter mat. Nyere forskning støtter ikke bruk av hevet matskål som forebygging.
Den mest rasekarakteristiske helseutfordringen hos Riesenschnauzer er en immun-mediert sykdom: autoimmun (lymfocyttær) thyroiditt — ofte forkortet CLT. Her angriper hundens eget immunforsvar skjoldbruskkjertelen, som gradvis ødelegges, og resultatet blir hypothyroidisme, lavt stoffskifte. Riesenschnauzer er en utpreget høyrisiko-rase: Egenvall og medarbeidere (2000; Veterinary Record 146(18):519–525) fant i en svensk epidemiologisk kartlegging av forsikrede hunder rundt seks ganger høyere risiko enn hundepopulasjonen generelt.
Den genetiske bakgrunnen er godt kartlagt. Wilbe og medarbeidere (2010; Tissue Antigens 75(6):712–719) fant at en bestemt DLA klasse II-haplotype — DRB1*01201/DQA1*00101/DQB1*00201 — var assosiert med rundt 6,5 ganger økt risiko. Den samme risiko-haplotypen er også sett hos Doberman og Labrador Retriever, det er altså ikke en riesenschnauzer-eksklusiv genvariant, men en risikofaktor rasen deler med flere. Bianchi og medarbeidere (2020; BMC Genomics 21:307) identifiserte ved genome-wide association en delesjon på omkring 8,9 kilobaser mellom to interferon-alfa-gener (IFNA) som tvert imot var sterkt assosiert med beskyttelse mot hypothyroidisme (oddsforhold 0,17; p = 0,0001) i en riesenschnauzer-kohort på 107 hunder. IFNA-genene regulerer immunforsvarets aktivitet, og tilsvarende mekanismer er knyttet til autoimmune lidelser også hos mennesker.
Hvor utbredt er det? Ferm og medarbeidere (2009; Journal of Small Animal Practice) undersøkte 236 svenske Riesenschnauzere og fant at 7,2 % (17 hunder) var diagnostisert med hypothyroidisme, mens ytterligere 10,0 % (22 hunder) hadde subkliniske markører (forhøyet TgAA og/eller TSH) — til sammen omtrent 17 % med CLT-relaterte funn. Det er dette svenske materialet Bianchi og medarbeidere oppsummerer som en prevalens «på opptil rundt 16 %» i sin bakgrunnsgjennomgang, det er ikke et selvstendig funn fra en annen kohort.
Det kliniske forløpet er snikende. Først kommer en subklinisk fase med positive antistoffer uten symptomer, klinisk sykdom inntrer typisk først når rundt 70 % av kjertelen er ødelagt. Da ser man tegn som vektøkning, tretthet, hudproblemer, hårtap og pelsendring, redusert kuldetoleranse, og hos avlsdyr nedsatt fruktbarhet. Debuten kommer som regel i middelalderen, rundt fire til åtte års alder.
Diagnosen bygger på blodprøver. TgAA — thyroglobulin-autoantistoff — påviser selve den autoimmune reaksjonen, ofte før hunden er klinisk syk. TSH stiger når kjertelfunksjonen svikter, mens total T4 (TT4) og særlig fritt T4 målt med dialyse synker ved klinisk hypothyroidisme. Behandlingen er livslang tilførsel av levotyroksin, og prognosen er god når hunden følges opp riktig — de aller fleste lever et helt normalt liv.
For avl er screening selve nøkkelen. NSBK og NKK anbefaler årlig TgAA- og TSH-testing av avlsdyr fra to års alder, nettopp fordi de subkliniske bærerne ikke kan plukkes ut på utseende alene. Det praktiske rådet til en valpekjøper er konkret: be om dokumentert TgAA- og TSH-status på begge foreldredyr.
Riesenschnauzer har dessuten en kjent disposisjon for flere andre autoimmune tilstander, som det er verdt å være klar over: symmetrisk lupoid onykodystrofi (SLO), der klørne løsner og faller av og krever livslang behandling, pemphigus foliaceus, en autoimmun hudsykdom med blæredannelse, og immun-mediert hemolytisk anemi (IMHA), der immunforsvaret bryter ned egne røde blodceller. Fellesnevneren er et immunforsvar som er disponert for å angripe kroppens eget vev. Er du usikker på din hunds helse, kontakt veterinær.
HD, GDV og tå-kreft — kjempe-rasens helse-pillarer
Som en stor, tungtbygd rase bærer Riesenschnauzer noen helseutfordringer som følger direkte av størrelsen og opphavet.
Hofteleddsdysplasi
Hofteleddsdysplasi (HD) henger igjen fra krysningen med Grand Danois i rasens tilblivelse. NKK krever at begge foreldredyr er HD-røntget før parring, og NSBK anbefaler at de er røntget frie (grad A eller B). For den lille salt/pepper-populasjonen praktiserer NSBK større fleksibilitet, her kan en hund med grad C pares mot en fri hund. NSBK anbefaler i tillegg at HD-indeksen ligger over 200, og OFA-evaluering gjøres ved 24 måneders alder. Behandlingen spenner fra vektkontroll, fysioterapi og betennelsesdempende til kirurgi i de alvorlige tilfellene.
Magedreining (GDV)
GDV — gastric dilatation-volvulus, eller magedreining — er den mest akutte trusselen mot en stor, dypbrystet rase. Magesekken fylles med gass og roterer, blodtilførselen stenges av, og uten rask kirurgi dør hunden i løpet av timer. Tegn er en oppblåst, hard mage, gjentatte brekninger uten oppkast, uro og bleke slimhinner — dette er en øyeblikkelig nødssituasjon. Forebygging er konkret: del fôret på to måltider framfor ett stort, unngå hard aktivitet timen før og etter mat, og vurder profylaktisk gastropeksi (kirurgisk feste av magesekken) i forbindelse med kastrering eller sterilisering.
Tå-kreft og øvrige tilstander
Riesenschnauzer har en kjent, økt risiko for plateepitelkarsinom i tærne — en kreftform som angriper tåen, gjerne knyttet til rasens mørke pigment. Tegn er en hoven tå, halting, tap av klo eller et sår som ikke vil gro, og behandlingen er som regel amputasjon av den affiserte tåen. Regelmessig inspeksjon av poter og klør fanger dette tidlig. I tillegg sees osteokondrose (OCD) i skuldre og albuer hos store, unge hunder i vekst, og dilatert kardiomyopati (DCM) forekommer — mindre hyppig enn hos Doberman, men dokumentert, og fanges opp ved ekko-screening.
NSBKs avlsanbefalinger samler trådene: obligatorisk HD-røntgen av begge foreldre per NKK, anbefalt HD-indeks over 200 og AD-røntgen av albuene, årlig øyelysning, samt TgAA- og TSH-screening for stoffskiftet. Tispe bør være minst 24 måneder og hannhund minst 18 måneder ved parring, og innavlsgraden bør holdes under 6,25 % beregnet over seks generasjoner. Be alltid om skriftlig dokumentasjon før du reserverer valp. Er du usikker på din hunds helse, kontakt veterinær.
Schnauzer-trioen — komplett sammenligning
Med Riesenschnauzer på plass er hele schnauzer-trioen samlet i raseguidene våre. Alle tre deler skjegg, strihåret dobbeltpels og den samme grunnleggende temperament-arketypen — men forskjellene i størrelse, energi og helse er store.
Riesenschnauzer (Stor): 60–70 cm, 35–50 kg — kvegdrivhund-arv, yngst av trioen, kraftigste vakthund-instinkt, HD, GDV, autoimmun thyroiditt og tå-kreft, 120 minutter eller mer aktivitet daglig, levetid 10–12 år.
Mellomschnauzer (Standard): 45–50 cm, 14–20 kg — stamfar-rasen, balansert, voksent temperament, lavest helse-byrde, 90–120 minutter daglig, levetid 13–16 år.
Dvergschnauzer (Dverg): 30–35 cm, 6–8 kg — utviklet på 1880-tallet, livligere terrier-attitude, hyperlipidemi, MPS VI og Schnauzer Comedo Syndrome, 60–90 minutter daglig, levetid 12–15 år.
Egnetheten følger størrelsen: Riesenschnauzer hører hjemme hos erfarne eiere, brukshund-entusiaster og i tjenesterollen, Mellomschnauzer passer aktive familier og sportsentusiaster, og Dvergschnauzer trives i leilighet og byliv. Alle tre forvaltes i Norge av NSBK, og deler opphav i den tyske Pinscher-Schnauzer Klub.
Tips fra King
Hei, det er King her — Petit Brabançon, 5 kg småhund med kort snute og en velutviklet sans for komfort.
Riesenschnauzer og jeg er nok de to ytterpunktene i hundeverdenen. Den veier 35–50 kg, altså sju til ti ganger så mye som meg. Der jeg har en kort, glansaktig pels som steller seg nærmest selv, bærer den en stri dobbeltpels og et solid skjegg som må trimmes, børstes og vaskes hver dag. Respekt, men nei takk.
Temperamentet skiller oss like mye. Den er en arbeidende kjempe — en politi-makker av en hund som vil ha en jobb å gjøre, og som tar vaktholdet på største alvor. Jeg, derimot, har gjort sosial hjemmehund til en livsstil, med observasjon fra sofaen som spesialfelt. Skal den trives, trenger den minst to timer med tur, trening og hjernetrim hver eneste dag — bare av å tenke på det legger jeg meg ned.
Mitt råd: vil du ha en stor, intelligent arbeidshund og du har erfaringen og tiden den krever, er Riesenschnauzer en fantastisk følgesvenn. Men dette er ingen nybegynner-hund. Velg en oppdretter som kan dokumentere hofter, hjerte og stoffskifte, og regn med daglig pelsstell. Da får du en trofast kjempe i ti til tolv gode år.
Vanlige spørsmål om Riesenschnauzer
Hvor stor blir en Riesenschnauzer?
En voksen Riesenschnauzer måler 60–70 cm i mankehøyde og veier 35–50 kg etter FCI-standard, hannhunder ligger på 65–70 cm og tisper på 60–65 cm, med hannene tyngst. Det er den klart største av de tre schnauzer-størrelsene.
Hva er forskjellen på Riesenschnauzer og Mellomschnauzer?
Riesenschnauzer er en kvegdrivhund-rase utviklet sent på 1800-tallet ved krysning med større raser, og er omtrent dobbelt så stor. Mellomschnauzer er den eldre stamfar-rasen, opprinnelig rottejeger, med et roligere temperament og lavere helse-byrde.
Hvor lenge lever en Riesenschnauzer?
10–12 år er normalt, noe kortere enn Mellomschnauzer og Dvergschnauzer, slik det ofte er for store raser. God vektkontroll, HD-oppfølging og screening for stoffskifte og hjerte er det som mest påvirker hvor godt og lenge hunden lever.
Hva er autoimmun thyroiditt hos Riesenschnauzer?
Det er en immun-mediert sykdom rasen er sterkt disponert for, der immunforsvaret angriper skjoldbruskkjertelen og gir lavt stoffskifte. Ferm et al. 2009 fant 7,2 % diagnostisert hypothyroidisme og ytterligere 10 % med subkliniske markører blant 236 svenske riesenschnauzere. Den krever årlig TgAA- og TSH-screening av avlsdyr, og behandles livslangt med levotyroksin.
Er Riesenschnauzer for førstegangs-eier?
Nei. Kombinasjonen av sterkt vakthund-instinkt, en voksenvekt på opptil 50 kg og et aktivitetsbehov på minst 120 minutter daglig gjør at rasen krever erfaring, kunnskap og konsekvent håndtering. Den anbefales ikke som første hund.
Røyter Riesenschnauzer?
Lite. Den strie dobbeltpelsen røyter beskjedent, men på grunn av størrelsen krever den et betydelig stell: trimming eller håndstripping to til tre ganger i året, og daglig børsting. Skjegget bør vaskes etter måltider for å holde det rent.
Hvor mye mosjon trenger en Riesenschnauzer?
Minst 120 minutter daglig, og da er mental jobb like viktig som fysisk mosjon. Riesenschnauzer er en arbeidshund som trenger en oppgave — brukshundprøver, spor, lydighet og vannarbeid passer godt. Uten nok sysselsetting blir den lett rastløs og destruktiv.
Hvilke helsetester må valpekullet ha?
NKK krever HD-røntgen av begge foreldre før parring, og NSBK anbefaler i tillegg HD-indeks over 200, AD-røntgen, årlig øyelysning og TgAA- og TSH-screening for stoffskiftet. Be om skriftlig dokumentasjon på hofter, stoffskifte og øyne før du reserverer valp.
Ett produkt vi mener treffer riesenschnauzer-hverdagen hardest: en arbeidshund som trenger en oppgave. Gratis frakt over 250 kr.
SnackSpin godbitball
Rasen utmerker seg i brukshundprøver, spor og lydighet, og mental aktivisering er minst like viktig som den fysiske. SnackSpin dekker hjernetrim-delen på dagene arbeidet blir kort: den vipper og triller, fylles med godbiter og brukes under tilsyn.
Denne raseguiden er ment som generell informasjon basert på FCI-rasestandard for Riesenschnauzer (gruppe 2, seksjon 1), Norsk Schnauzer Bouvier Klubbs (NSBK) avls- og helseanbefalinger, og veterinærmedisinsk forskning (særlig Bianchi et al. 2020 om IFNA og hypothyroidisme; BMC Genomics; DOI 10.1186/s12864-020-6700-3, og Ferm et al. 2009). Den erstatter ikke individuell veterinærvurdering. Er du usikker på din hunds helse, kontakt veterinær.
