Rhodesian Ridgeback — komplett raseguide

Rhodesian Ridgeback kort fortalt

Rhodesian Ridgeback er en stor, atletisk og uavhengig jakthund med opphav i det sørlige Afrika. Den kjennes umiddelbart på den karakteristiske ridgen langs ryggen — en tydelig stripe med pels som vokser i motsatt retning — og på et temperament som rasestandarden beskriver som «verdig, intelligent, reservert overfor fremmede, ikke aggressiv eller sky». Rasen er bygget for utholdenhet i varme og trenger 1–2 timer daglig fysisk aktivitet i kombinasjon med reell mental jobb.

De tre rasespesifikke helseflaggene er ridge-genetikkens statistiske kobling til dermoid sinus, arvelig hørselstap kalt EOAD, og en juvenil epilepsi-form kjent som JME. Norsk Rhodesian Ridgeback Klubb (NRRK) anbefaler HD- og AD-røntgen før avl, palpasjon av alle valper i kullet, og EOAD-DNA-test i berørte linjer.

Det er ikke en rase for førstegangseier som leter etter en lettstelt familiehund — men for aktiv eier med tid til daglig trening er den lojal, intelligent og uvanlig allsidig.

• Skulderhøyde: 63–69 cm hannhund; 61–66 cm tispe
• Vekt: rundt 36,5 kg hannhund; rundt 32 kg tispe
• Gjennomsnittlig levealder: 10–12 år
• FCI-klassifisering: gruppe 6 (drivende hunder; sporhunder og lignende raser); seksjon 3 (beslektede raser)
• Opprinnelsesland: Sør-Afrika
• FCI-standard: #146
• Pels: kort; tett og lettstelt; pelsskift to ganger i året
• Farger: lys til rød hvetefarget; litt hvitt på bryst og tær tillatt; mørkt snuteparti og ører tillatt
• Karakter: verdig; intelligent; reservert overfor fremmede; lojal; følsom under styrken
• Norsk raseklubb: Norsk Rhodesian Ridgeback Klubb (NRRK); stiftet 31. mai 1998
• Definerende helse-moat: ridge-genetikk og dermoid sinus; EOAD; JME

Fra hottentott-hund til Bulawayo 1922

Rhodesian Ridgeback er resultatet av et over to hundre år langt møte mellom afrikanske urhunder og europeiske kolonisthunder. Lenge før europeerne kom til det sørlige Afrika, holdt khoikhoi-folkene — som boerne kalte «hottentotter» — en korthåret jakthund som bar et karakteristisk anatomisk særtrekk: en stripe pels som vokste motsatt vei i en kam langs ryggen. Denne ridgen er ikke et kosmetisk særpreg, men en synlig markør for en dyptliggende genetisk arv, og den har overlevd århundrer med krysningsavl uten å forsvinne.

Da nederlandske og tyske boere bosatte seg i Kappkolonien fra 1600-tallet og utover, brakte de med seg europeiske jakthunder — terriere, mastiff-typer, greyhound og bracker. De krysset gradvis disse med khoikhoi-hundene for å få en hund som tålte det sørafrikanske klimaet, var motstandsdyktig mot lokale sykdommer og kunne brukes både som vakthund og storviltjeger. Resultatet ble en allsidig, hardfør gårdshund med ridgen i behold.

På 1800-tallet flyttet boernes etterkommere nordover, inn i det som senere ble Rhodesia (dagens Zimbabwe og Zambia). Her møtte storviltjegeren Cornelius van Rooyen rasens skjebnesvangre nytteoppgave. Van Rooyen var en av de mest profilerte løvejegerne i Sør-Afrika i siste halvdel av 1800-tallet, og det var gjennom hans avlsarbeid at rasen virkelig konsoliderte seg som type. Han oppdaget at de ridgede hundene fungerte enestående godt på løvejakt — ikke fordi de drepte løven, men fordi de omringet og distraherte den lenge nok til at jegeren kom på skuddhold. Denne nyansen er viktig: rasen kalles ofte «løvehunden», men oppgaven var aldri å felle byttet selv. Den var taktisk, intelligent og atletisk — en hund som kunne holde et farlig rovdyr opptatt uten å bli skadet, og som hadde mental kapasitet til å samarbeide med jeger over lange dager i terrenget.

Standardiseringen av rasen slik vi kjenner den i dag, skjedde i Bulawayo i 1922. Francis Richard Barnes samlet et utvalg oppdrettere og forfattet en formell rasestandard — påfallende nok med Dalmatiner-standarden som mal for struktur og formulering. Valget av mal var pragmatisk: Dalmatineren hadde allerede en internasjonalt akseptert standard med detaljert beskrivelse av en mellomstor, atletisk og kortpelset hund, og strukturen lot seg overføre direkte til Ridgeback-typen. Dette plasserer Rhodesian Ridgeback i en parallell historisk linje med flere europeiske bruksraser fra samme periode. Schäferhund fikk for eksempel sin første rasestandard av Max von Stephanitz allerede i 1899 — også med utgangspunkt i en arbeidshund som skulle dokumenteres og bevares før type-variasjonen ble for stor. Begge raser er produkter av tidlig 1900-tallets systematiske kynologi.

KUSA (Kennel Union of Southern Africa) anerkjente rasen formelt i 1924, og FCI fulgte etter. I dag er Rhodesian Ridgeback klassifisert i FCI gruppe 6, seksjon 3 (drivende hunder og sporhunder), med Sør-Afrika som offisielt hjemland og FCI standardnummer 146.

Rasestandarden beskriver Ridgebacken som «verdig, intelligent, reservert overfor fremmede, men ikke aggressiv eller sky». Den siste presiseringen er bevisst og bindende: Ridgebacken er ikke en vakthund som angriper, men en hund som vurderer situasjonen og holder avstand til det ukjente. Det er en arv fra van Rooyens jakthunder — strategisk distanse, ikke ukontrollert aggresjon. Denne kjernen i temperamentet er det som gjør rasen så særegen, og det er grunnen til at NRRK i sin avlsstrategi fremhever sosialisering i ung alder som avgjørende: en uskolert Ridgeback kan utvikle overdrevet vaktinstinkt som ikke står til rasens natur.

Temperament — verdig, reservert, følsom under styrken

Rasestandarden formulerer Ridgebackens vesen kort og presist: «verdig, intelligent, reservert overfor fremmede, men ikke aggressiv eller sky». Hver del av denne setningen er ladet med betydning. «Verdig» peker på en hund som ikke føyer seg over hver hilsen, men som har en innebygd ro og avmålt holdning. «Intelligent» beskriver en hund som lærer raskt, men også en hund som tenker selv — den er ikke en lydighetsmaskin, men en samarbeidspartner med egne meninger om situasjonen.

«Reservert overfor fremmede» er den setningen som oftest blir feiltolket. Det betyr ikke at Ridgebacken er aggressiv, og det betyr ikke at den er redd. Det betyr at den observerer ukjente mennesker i en avstand før den eventuelt inviterer dem inn i sin sosiale sone. For familien, derimot, er den lojal, varm og ofte påfallende myk. Rasen er kjent for å ville være i samme rom som flokken sin og er ikke en hund som trives best alene på en gård.

Det er en viktig nyanse til som ofte underkommuniseres: bak den fysiske styrken og den selvstendige holdningen ligger en sensitiv hund. NRRK er eksplisitt om dette i sin avlsinformasjon — Ridgebacken tåler ikke hard fysisk håndtering eller streng straffebasert trening. Hardhet bryter ned tilliten, og en Ridgeback som mister tillit til eieren sin, blir vanskelig å samarbeide med. Følsomheten er rasens akilleshæl og samtidig kilden til at den blir så lojal når den er trygg.

I familier med barn er den ofte rolig og tolerant, men eier-ansvaret er reelt: en hund på 30+ kg som overrasker en seksåring i lek, kan skubbe barnet over i god tro. Voksne må styre samspillet, lære barn å respektere hundens hvile, og aldri la små barn håndtere hunden ukontrollert.

Størrelse og aktivitetsbehov

Rhodesian Ridgeback er en mellomstor til stor rase med tydelig kjønnsdimorfi. NKKs rasestandard angir at hannhunder skal måle 63–69 cm i mankehøyde og veie rundt 36,5 kg, mens tisper ligger på 61–66 cm og rundt 32 kg. Forventet levetid er 10–12 år. Kroppsformen er atletisk og rektangulær: dyp brystkasse, godt vinklet ledd, sterk overlinje og en muskulatur bygget for utholdenhet snarere enn ren spurtkraft. Bevegelsesmønsteret er flytende og energieffektivt — rasen er konstruert for å dekke lange avstander uten å bli sliten.

Aktivitetsnivået er vesentlig høyere enn det folk ofte antar når de ser den korte pelsen og det rolige vesenet inne. Voksen Ridgeback trenger 1–2 timer daglig fysisk aktivitet — løping, jogging, sykling med fører eller målrettet turgåing — i kombinasjon med mental jobb. En time med stille snusing rundt kvartalet er ikke tilstrekkelig over tid. Ridgebacken er bygget for å løpe milevis i moderat tempo i afrikansk varme; det er denne utholdenheten den må få utløp for, ellers blir den rastløs og utvikler atferdsproblemer som ødelagte møbler, vedvarende uro eller overdrevet vaktatferd hjemme.

Klimatisk er rasen utfordret av norsk vinter. Kort pels uten underull beskytter ikke mot frost, og temperaturer under nullpunktet krever oftest en frakk eller dekken på lange turer. Tørr glatt is kan også skade potene, og pote-balsam eller hundesko er aktuelt på de kaldeste dagene. Innendørs ønsker den seg et mykt liggeunderlag — gjerne i nærheten av flokken — og er ikke en hund som trives godt i kennelmiljø over tid.

Atletisk bygg og høyt aktivitetsbehov gjør rasen velegnet for aktive familier, joggere, syklister og hundesportutøvere — særlig innenfor lure coursing, agility og spor. Mindre velegnet er den for stillesittende husholdninger eller en liten leilighet uten daglig tilgang til lange åpne uteområder.

Trening og sosialisering

Sosialiseringsvinduet hos valp varer omtrent fra 3 til 14 ukers alder. Det er i denne perioden hjernen formes med tanke på hva som skal regnes som trygt og normalt. For en rase med naturlig vaktinstinkt og reservert holdning til fremmede er dette vinduet helt avgjørende: en Rhodesian Ridgeback som ikke møter mange ulike mennesker, miljøer, lyder og situasjoner i denne perioden, risikerer å utvikle en overdrevent vaktende profil som ikke står til rasens natur. NRRK formulerer det rett ut i sin avlsstrategi — sosialisering i ung alder er avgjørende.

Trening skal være positivt forsterkende. Belønning med godbiter, ros og lek bygger en hund som velger å samarbeide. Straffebasert trening — eller verre, fysisk hardhet — bryter ned tilliten og produserer en hund som enten lukker seg eller blir defensiv. Rasen er sensitiv under den fysiske robustheten, og dette må eier respektere fra dag én. Du leser mer om de første ukene i en valps liv i guiden vår om de første ukene med valp.

Mental jobb er like viktig som fysisk aktivitet. Ridgebacken er en jakthund med høy problemløsningsevne — uten utfordringer finner den sine egne, ofte til familiens irritasjon. Snufflematter, søk etter skjulte godbiter, kort lydighetstrening flere ganger daglig og varierte turer aktiviserer hodet. Praktiske tips til å bygge hjernemuskel inn i den daglige turen finner du i artikkelen aktivisere hund på tur.

Konsistens er den siste byggeklossen. Rasen aksepterer regler best når reglene er forutsigbare og hele familien følger dem. Ujevn håndhevelse gir en hund som tester grensene, fordi den ikke vet hvor de egentlig går.

Pelsstell — korthår og to årlige pelsskift

Rasens korte og tette pels gjør den til en av de aller lettestelte storrasene. Daglig børsting er ikke nødvendig — én rask gang i uka med en gummibørste eller pelsfjerner-hanske fjerner løse hår og holder huden i balanse. To ganger i året, vanligvis på vår og høst, går rasen gjennom et tydeligere pelsskift, og i disse periodene bør børstingen økes til to-tre ganger ukentlig.

Det som overrasker mange eiere, er hvor seigt og fastsittende det korte ridgeback-håret er. Hårene er stive og kortere enn typisk underullshår, og de borer seg fast i sofa, klær, bilseter og særlig i ull og fleece. En lett ukentlig støvsuger er normalt ikke nok i pelsskift-perioder, fordi støvsugeren ikke får tak i hår som har boret seg ned mellom tekstilfibrene. En tørrbørste-hanske med elektrostatisk fiber gir en betydelig forskjell på tekstiloverflater — den fjerner hår fra materialene uten å skade dem, og den er effektiv også på områder der støvsuger og rullebørste kommer til kort.

Bading bør holdes til et minimum. Rasens hud produserer egne fett-talger som beskytter mot soleksponering og sørger for at pelsen holder seg blank og elastisk. Hyppig sjampovasking tørker huden og kan utløse flassing eller hudirritasjon. Bading én til to ganger i året, eller etter virkelig skitne aktiviteter, er normalt tilstrekkelig.

Klør, ører og tenner er like viktige som pelsen. Klør klippes hver fjerde-sjette uke. Ørene er hengende og samler fukt og rusk — sjekk og rens med vatt-tupp én gang i uka. Tenner pusses ideelt sett daglig med hundetannkrem; minimum to-tre ganger i uka. Tannproblemer er en av de vanligste seniorlidelsene hos rasen, og forebygging fra valp lønner seg.

Fôring — protein og leddvekst

Ridgeback-valpen vokser raskt og legger på seg betydelig muskel- og skjelettmasse mellom 4 og 12 måneder. Riktig fôring i denne perioden er ikke bare et spørsmål om energi, men også om kalsium- og fosforbalanse, total proteinmengde og veksttakt. For høyt proteinnivå er en utbredt myte som ofte gir feil løsning; problemet er ikke proteinet i seg selv, men et for høyt totalt kaloriinntak som gir for rask vekst og dermed belaster umodne ledd.

Bruk et fullverdig large-breed-puppy-fôr som er formulert spesifikt for store raser i vekst. Slike fôr har balansert kalsium- og fosforinnhold og moderat energitetthet sammenlignet med standard valpefôr. Følg fôrprodusentens vektkurver, men juster ned dersom valpen legger på seg for raskt — en lett synlig midje er målet, ikke en pløsete valp.

Voksne Ridgeback-hunder spiser typisk 350–500 g tørrfôr per dag, fordelt på to måltider. Eksakt mengde avhenger av aktivitetsnivå, alder og individuell stoffskifte. Senior-hunder fra 7 år oppover bør gradvis byttes over til et seniorfôr med moderat protein og ledd-støttende tilskudd som glukosamin og kondroitin.

Frukt og grønt i moderate mengder fungerer godt som godbiter — gulrot, eple uten kjerner og blåbær er typiske favoritter. Sjokolade, druer/rosiner, løk og xylitol er giftig og må unngås. Er du usikker på din hunds helse eller fôring, kontakt veterinær.

Ridge-genetikken og dermoid sinus

Den karakteristiske ridgen langs Ridgebackens rygg er mer enn et estetisk særpreg — den er en synlig markør for én av de best karakteriserte enkeltgen-mutasjonene i hundeavlen. I 2007 publiserte Nicolette H.C. Salmon Hillbertz og kolleger en banebrytende studie i Nature Genetics som identifiserte den genetiske årsaken: en duplikering på 133 000 basepar (133 kb) på kromosom CFA18. Duplikeringen omfatter fire komplette gener — FGF3, FGF4, FGF19 og ORAOV1 — samt 3'-enden av CCND1. Av disse er det FGF4-genet som mest sannsynlig styrer den motsattvoksende pelsstripa, fordi FGF-genene (fibroblast growth factors) er sentrale i utviklingen av hud og hårfollikler under fosterstadiet.

Ridge-mutasjonen arves autosomalt dominant. Det betyr at én kopi av mutasjonen er nok til å gi ridgen — en hund er enten heterozygot (R/r, én kopi) eller homozygot (R/R, to kopier), og begge får synlig ridge. En hund uten noen kopier (r/r) er såkalt ridgeless og blir aldri ridget. Den autosomalt dominante arven er nøkkelen til å forstå avlsdiskusjonen rundt rasen — og særlig til å avlive en seig myte.

Myten om at homozygot ridge er dødelig — og hvorfor den er feil. Det sirkulerer fortsatt påstander på nettet og i hundekretser om at hvalper med to ridge-kopier (R/R) ikke overlever, eller at homozygot ridge er letalt. Dette stemmer ikke. Homozygot ridge er ikke dødelig — det er en utbredt misforståelse. Forvirringen har sin opprinnelse i en sammenblanding av to ulike fakta: at homozygote hunder har dokumentert økt risiko for dermoid sinus, og at enkelte oppdrettere historisk har valgt å unngå R/R-paringer av denne grunn. Men en R/R-hund kan leve et helt vanlig liv uten dermoid sinus og uten redusert livskvalitet. Mutasjonen er ikke letalt.

Den faktiske helse-koblingen er dermoid sinus. Dermoid sinus (DS) er en kongenital nervekanal-defekt — en tubulær hud-indentasjon i dorsal midtlinje som oppstår når hud og nevralrør ikke separeres fullstendig under fosterutviklingen. Tilstanden klassifiseres i type I–VI etter dybde og sammenheng med ryggmargen, hvor type VI er den mest overfladiske og type I går helt ned til dura mater. Behandling er kirurgisk fjerning hos en spesialisert veterinærkirurg, og prognosen er god dersom inngrepet gjøres tidlig — affiserte valper opereres som regel uten varige følger.

Sammenhengen mellom ridge-genotype og DS er statistisk dokumentert. I Salmon Hillbertz' opprinnelige materiale var 10 av 12 DS-affiserte hunder homozygote (R/R), mens ridgeless hunder (r/r) aldri utvikler DS. En tysk studie fra 2022 på 12 700 valper viste en samlet DS-prevalens på 2,53 % — og enda mer interessant: en tydelig fallende trend over årene som ble undersøkt, med en gjennomsnittlig reduksjon på rundt 0,1 prosentpoeng per år. Det er ingen tilfeldighet. Reduksjonen er sannsynligvis et direkte resultat av at oppdrettere screener systematisk gjennom palpasjon ved valpebesøk og fjerner affiserte hunder fra avl, og at flere oppdrettere bevisst velger heterozygote × heterozygote eller heterozygote × ridgeless paringer fremfor R/R × R/R der DS har vært dokumentert i linjen.

Hva kan oppdretter gjøre? To ting er kjent praksis: palpasjon av alle valper i kullet ved cirka 1–2 ukers alder for å detektere DS tidlig, og bevisste avlsvalg som unngår R/R × R/R-paringer i linjer der DS har vært dokumentert. En australsk studie har undersøkt om folsyre-supplementering til drektige tisper kan redusere risikoen for nervekanal-defekter generelt, og enkelte oppdrettere praktiserer dette — men evidensen er foreløpig ikke konklusiv.

For valpekjøper er det viktigste å spørre oppdretter direkte: er kullet palpert? Hva er DS-historikken i linjen? Hvilken ridge-genotype har foreldrene? Et seriøst oppdrett gir åpne svar og dokumentasjon. Det samme prinsippet om åpenhet rundt arvelig sykdom er forventet praksis blant ansvarlige oppdrettere av store, atletiske bruks- og selskapsraser — for eksempel hos Rottweiler-oppdrett, hvor hjerte- og leddscreening er etablert standard på samme måte som DS-palpasjon er det hos Ridgeback.

Kjernen er enkel: ridge i seg selv er ikke en risikofaktor. Det er kombinasjonen ridge pluss manglende kunnskap om DS som er problemet. Med palpasjon, åpen avl og informerte valpekjøpere er DS et håndterbart problem som synker år for år.

EOAD, JME og andre rasespesifikke tilstander

Utover ridge-genetikken og dermoid sinus har Rhodesian Ridgeback noen rasespesifikke helse-tilstander som ansvarlige oppdrettere og valpekjøpere bør kjenne til.

EOAD — Early Onset Adult Deafness. EOAD er en arvelig form for hørselstap som debuterer mellom 4 måneder og rundt 2 års alder. Forskning publisert av Kim og kolleger i PLoS ONE i 2022 identifiserte den genetiske årsaken som en 12-baseparers deletion i EPS8L2-genet på CFA18. Arvegangen er autosomal recessiv, det vil si at en hund må arve to defekte kopier (én fra hver forelder) for å utvikle hørselstap. Heterozygote hunder er bærere uten å selv være rammet. Diagnose stilles via BAER-test (Brainstem Auditory Evoked Response), som er en objektiv elektrofysiologisk undersøkelse. Statistikken peker på at hannhunder typisk rammes tidligere enn tisper. Embark og NRRK fører testliste for berørte linjer, og DNA-test av foreldredyr før paring er anbefalt praksis.

JME — Juvenile Myoclonic Epilepsy. JME er en epilepsiform som ble først beskrevet hos nettopp Rhodesian Ridgeback. Tilstanden gir muskelrykk-anfall som typisk debuterer i ung voksen alder, og kan progrediere over tid dersom den ikke håndteres. Forskning på den genetiske årsaken pågår, og det finnes ennå ikke en etablert kommersiell DNA-test for veterinær bruk. Mistanke om JME bør utredes av nevrolog ved et godt utstyrt dyresykehus, og medisinsk håndtering av anfall er etablert behandlingsstandard.

Hofteleddsdysplasi (HD) og albuedysplasi (AD). Som hos andre store, hurtigvoksende raser anbefaler NKK og NRRK HD- og AD-røntgen før avl. Aldersgrensen for offisiell HD-røntgen er 12 måneder, og resultatet inngår i avlsvurderingen. Streng valpevekt-kontroll, balansert fôring i vekst og moderasjon av høyintensiv trening før skjelettet er ferdig modnet, reduserer risikoen.

Hypothyreose (lav stoffskifte) forekommer i rasen og gir typisk symptomer som vektøkning, treghet, pelsforandringer og kald-intoleranse. Tilstanden diagnostiseres ved blodprøve og behandles enkelt med daglig hormonsubstitusjon med god prognose.

DCM — Dilatert kardiomyopati. DCM nevnes i raseklubbenes helseinformasjon, men er mindre dokumentert hos Ridgeback enn hos enkelte andre storraser. Hjerteultralyd ved oppdrett-kontroll er anbefalt i berørte linjer.

Den brede helseprofilen til rasen er på linje med andre store, atletiske bruks- og selskapsraser. Mange av screeningprotokollene er felles på tvers av rasegrupper, og du finner sammenlignbar helse-håndtering hos for eksempel Boxer, hvor hjerte- og lymfom-screening utgjør tyngdepunktet i ansvarlig avl. Er du usikker på din hunds helse, kontakt veterinær.

NRRK, NMBU 2015 og valpekjøper-protokollen

Norsk Rhodesian Ridgeback Klubb (NRRK) ble stiftet 31. mai 1998. Før den selvstendige klubben ble etablert, lå rasen under Klubben for Større Selskapshunder (KSS). NRRK har siden den gang vært den primære norske representanten for rasen, og er ansvarlig for Rasespesifikk Avlsstrategi (RAS) — det formelle dokumentet som beskriver helse, mentalitet, eksteriør og avlsanbefalinger. RAS-dokumentet er godkjent og oppdateres jevnlig av klubben.

I 2015 gjennomførte NRRK i samarbeid med NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet) en større helse-undersøkelse blant medlemmene. 354 eiere besvarte spørreskjemaet, noe som tilsvarer en svarrate på rundt 30 prosent — et statistisk solid grunnlag for å beskrive helsetilstanden i den norske populasjonen. Undersøkelsen identifiserte HD/AD, dermoid sinus, allergier og en lavere frekvens av EOAD som de viktigste helse-flaggene i den norske populasjonen, samtidig som rasen kom relativt godt ut i et internasjonalt sammenligningsperspektiv. Funnene fra studien har siden vært en sentral referanse for klubbens avlsanbefalinger og oppdretter-kontakt.

Valpekjøper-protokollen som klubben praktiserer er konkret og etterprøvbar. Forventet kullstørrelse ligger på 8–12 valper. Oppdretter skal palpere alle valper for dermoid sinus før utlevering. Foreldredyr skal være HD- og AD-røntget med godkjent resultat før paring. EOAD-testede foreldre er forventet i linjer der hørselstap har vært dokumentert tidligere, og bærer × bærer-paringer skal unngås. Spør oppdretter direkte om disse fire punktene, og be om dokumentasjon før du forplikter deg på depositum. Et seriøst oppdrett gir svar uten omveier.

NRRK fører en oppdretterliste på rhodesianridgeback.no, og klubben tar imot henvendelser fra valpekjøpere som ønsker veiledning før kjøp. En god første kontakt med klubben er ofte verdt mer enn en time søk på Finn — du får tilgang til oppdrettere som klubben kjenner og som har dokumentert fulgt rasens avlsanbefalinger over tid. For en rase som dette er valg av oppdretter den enkeltbeslutningen som påvirker hundens helse og temperament aller mest.

Tips fra King

Hei, det er King her. Jeg sitter på sofaen og ser opp på den. Bokstavelig talt opp. Den veier åtte ganger meg — jeg er fire og en halv kilo, den er trettiseks og en halv. Vi er begge hunder, men vi spiller helt ulike sporter, og det er greit at folk forstår dét før de bestemmer seg.

Jeg har korte ben og kort snute. Den har lange ben og en lang atletisk snute som er bygget for å løpe i timesvis i afrikansk varme. Når jeg går rundt kvartalet er jobben min ferdig — jeg er en småhund og bruker resten av dagen på å se opp på menneskene mine og minne dem om at det snart er middagstid. Når den går rundt kvartalet er det knapt oppvarming. Den trenger to timer daglig fysisk aktivitet pluss mental jobb i tillegg, ellers blir den rastløs.

Det er ikke en hund for folk som vil ha en lett tur før jobb. Det er en hund for folk som vil ha en treningspartner som tåler å løpe lenger enn dem. Men er du av den typen — er den verdig, intelligent og lojal mot familien sin. Bare ikke prøv å lure den. Den vurderer fremmede før den lar dem inn, og det er en kvalitet, ikke en svakhet.

Vanlige spørsmål om Rhodesian Ridgeback