Nova Scotia Duck Tolling Retriever — komplett raseguide

Kort fortalt om nova scotia duck tolling retriever

Tolleren er avlet i Canada for å lokke ender innenfor skuddhold og apportere dem etterpå. FCI-standard nr. 312 setter hannhunder til 48–51 cm og 20–23 kg, tisper til 45–48 cm og 17–20 kg.

Rasen føres i FCI-gruppe 8, seksjon 1, sammen med de øvrige retrieverne. Standarden er datert 24. juni 1987, revidert 5. februar 1999, og Norsk Kennel Klub godkjente den 18. mai 2000. Idealhøyden har et tillatt avvik på 2,5 cm hver vei.

Pelsen er dobbel og vannavstøtende, i ulike nyanser av rødt eller oransje, med lysere beheng og haleunderside. Standarden beskriver normalt hvite tegninger på minst ett av følgende steder: halespiss, poter, bryst eller bliss — men presiserer samtidig at en god hund ikke skal straffes for manglende hvitt.

Historien — fra Nova Scotia til Norge

Tolleren ble offisielt godkjent som rase i 1945, med utspring i bare en håndfull hunder. Norsk Retrieverklubb peker på to utbrudd av valpesyke i Canada i 1908 og 1912 som reduserte bestanden til et fåtall individer.

Klubben løfter samtidig fram en tanke om hva den smale genpoolen kan ha ført med seg: at anlegget for autoimmun sykdom hos dagens toller kan henge sammen med at forfedrene overlevde nettopp disse utbruddene. En svært effektiv immunrespons mot ett smittestoff kan i neste omgang slå over i angrep på kroppens eget vev. Dette står uttrykkelig som en teori i avlsstrategien, ikke som et etablert funn, og bør leses slik.

Til Norge kom rasen i 1986. Hannhunden Flyingtollers Boomer ble importert fra Sverige av Magnor Rasmussen, og samme år kom Candlelights Fisherman At Fraser, som ble rasens første viltsporchampion i Norge. Det første norskfødte kullet ble født 28. november 1988.

Én import har preget nordisk avl spesielt. Westerlea's Canadian Rockies ble hentet fra Canada i 1993 og fikk ni kull i Norge. At han var fri for øyesykdommen prcd-PRA er ifølge klubben en medvirkende årsak til at bare et begrenset antall norske hunder utviklet sykdommen før gentesten ble tilgjengelig.

Hvem tolleren passer for

Tolleren passer den som vil ha en arbeidsvillig jakthund i familiehundformat — ikke den som vil ha en rolig retriever. Rasen er utholdende, lærevillig og sterkt apportmotivert, og den trenger oppgaver for å falle til ro.

• Passer godt for aktive familier som er ute året rundt, uansett vær.
• Passer godt for den som vil drive med viltspor, lydighet, agility eller jakt — tolleren brukes i alle fire.
• Passer godt for hjem der hunden får hodearbeid ved siden av turen.
• Passer mindre godt for den som ønsker en hund som slår seg til ro etter en kort runde rundt kvartalet.
• Passer mindre godt for hjem uten mulighet for apport, søk eller vann over tid.

Rasen er sosial og omgjengelig, men energinivået er det som avgjør om den passer inn. En toller som ikke får brukt hodet, finner selv på oppgaver.

Aktivitet og mosjon

En voksen toller trenger halvannen til to timer aktivitet daglig, og en del av det bør være hodearbeid. Rasestandarden beskriver «en hurtig og rusende arbeidsform» og «en naturlig og intens lyst til å apportere på land og fra vann».

Apport er rasens naturlige valuta. Standarden kaller tolleren en sterk og dyktig svømmer, og de fleste går gjerne i vann året rundt. Bruk det: kast i vann, søksoppgaver i skogbunnen og enkle nesearbeidsøvelser sliter hunden raskere enn ren avstand gjør.

Norsk Retrieverklubb peker på viltspor som grenen der norske tollere så langt har gjort seg mest bemerket, med flere ekvipasjer tatt ut til å representere landet. Tollere brukes også som sporhunder, redningshunder og terapihunder, og i politi og tollvesen.

Pelsstell — en pels som er bygd for kaldt vann

Tolleren har dobbel vannavstøtende pels med bløt og tett underull, og den skal ikke klippes ned. Standarden beskriver hårlaget som middels langt og mykt, lett bølget på ryggen og ellers rett.

Stellet handler først og fremst om å få ut underull. Børst gjennom en til to ganger i uka til vanlig, og daglig i felleperiodene vår og høst. Behenget bak ørene, på strupen og bak på lårene floker seg lettest, og fortjener mest oppmerksomhet.

Noen vinterpelser danner lange, løse krøller på halsen. Det er beskrevet i rasestandarden og er ikke en feil. Klipp aldri ned en toller for å redusere felling — det svekker isolasjonen uten å stoppe hårtapet.

Fôring

Tolleren har ingen kjente rasespesifikke fôrbehov; et fôr tilpasset middels store og aktive hunder dekker behovet. Holdet bør likevel følges tett, særlig i vekstperioden og i jaktsesongen.

Voksenvekten ligger mellom 17 og 23 kilo etter standarden. Regn fôrmengden ut fra hundens faktiske hold framfor alder alene, og del dagsrasjonen i to måltider. Hunder som brukes til jakt eller viltspor trenger mer i sesong enn resten av året.

Ett forhold er verdt å kjenne til. Et brått endret matmønster hos en ung toller bør tas med til veterinær framfor å justeres bort med fôrmengden — se avsnittet om Addisons sykdom under.

Oppdragelse og «tolling»-instinktet

Tolleren lærer fort, men den er avlet til å arbeide selvstendig og iøynefallende i strandkanten. Standarden kaller rasen «intelligent, lettlært, meget utholdende» — og den kombinasjonen krever at treningen holder tempo.

Ordet tolling betyr å lokke eller lure. Hunden leker og springer langs vannkanten til endene blir nysgjerrige og svømmer nærmere, slik at jegeren får dem innenfor hold. Rasestandarden omtaler den sterke apport- og lekelysten som vesentlig nettopp for denne evnen.

Praktisk betyr det en hund som er lett å motivere med apportarbeid, men også rask til å finne på noe selv når økta blir kjedelig. Hold treningsøktene korte og varierte, og avslutt mens hunden fortsatt vil mer. Innkalling bør trenes med høy verdi fra første dag, siden apportdriften trekker hunden bort fra deg.

Tollersyken — immunmediert leddsykdom og hjernehinnebetennelse

«Tollersyken» er ikke én sykdom, men et samlebegrep for flere autoimmune tilstander med ulik prognose. Norsk Retrieverklubbs avlsstrategi (RAS) oppgir at IMRD — revmatisk leddsykdom — og SRMA, en aseptisk hjernehinnebetennelse hos unge hunder, ser ut til å være de vanligste i Skandinavia.

Grunnlaget ble kartlagt i Nature Genetics i 2010. En helgenomstudie på 81 syke og 57 friske tollere fant fem loci knyttet til et SLE-relatert sykdomskompleks som rommer både ANA-positiv IMRD og SRMA. Wilbe 2010 finkartla deretter funnene på dobbelt så mange hunder. Poenget er arkitekturen: risikoen ligger fordelt på flere gener samtidig. Et slikt kompleks lar seg ikke fange av én enkelt gentest — og det finnes ingen.

Hvor vanlig er det? Bremer og medarbeidere gikk i 2015 gjennom 445 336 forsikrede hunder i Agrias svenske materiale fra 1995 til 2006, hvorav 2 890 var tollere. For IMRD lå insidensen på 6,8 per 10 000 hundeår (95 % KI 3,7–12) mot 0,38 hos alle andre raser og 0,23 hos øvrige retrievere. Det gir en relativ risiko på 18 mot alle raser og 30 mot andre retrievere. For SRMA var tallet 20 per 10 000 hundeår (14–28), og blant hunder under to år 53 (34–83).

Her er det verdt å stoppe opp. En relativ risiko på 30 er et høyt tall — men konfidensintervallet spenner fra 9,9 til 100, og den absolutte insidensen er 6,8 per 10 000 hundeår, altså i underkant av 0,07 prosent i året. Begge tall er riktige, og de kommer fra samme tabell. Tallene fra Bremer 2015 viser en rase som er kraftig overrepresentert i en tilstand som likevel er sjelden hos den enkelte hund.

Tallet avhenger dessuten av hvor strengt diagnosen settes. Samme studie oppgir en videre kategori — «IMRD possibly» — som i tillegg rommer uspesifikke diagnosekoder som kan ha vært brukt om andre lidelser. Den kategorien ligger på 65 per 10 000 hundeår mot 20 hos alle andre raser og 25 hos øvrige retrievere. Nesten en tidobling av tollertallet, drevet av kodevalg framfor sykdom.

Forfatterne er tydelige på begrensningene. Kodene settes av behandlende veterinær uten at treffsikkerheten er kontrollert, bare besøk der eieren fikk refusjon telles, og bare første krav per diagnose regnes — det siste trekker i motsatt retning og underestimerer byrden. Kjønnsforskjellen for IMRD oppgis som en relativ risiko på 8,9 i tispenes disfavør, men konfidensintervallet spenner fra 1,3 til 390. Det utelukker så vidt tilfeldighet, og bør leses som en retning framfor et mål.

Norsk Retrieverklubbs avlsstrategi anslår at om lag 5 prosent av alle tollere rammes av autoimmun sykdom. SRMA bryter oftest ut mellom 4 og 19 måneders alder med kraftig nakkesmerte, feber og stivhet, og disse hundene er ANA-negative. IMRD debuterer typisk mellom 2 og 6 års alder med stivhet etter hvile samt ledd- og muskelsmerter, og de fleste har høye nivåer av antinukleære antistoffer.

Addisons sykdom — den ene tilstanden med en gentest

Juvenil Addisons sykdom er den eneste av tollerens autoimmune lidelser som har fått en gentest. En recessiv variant i genet RESF1 ble publisert i mars 2026 og tilbys nå kommersielt — men den forklarer bare de tidlig debuterende tilfellene.

Funnet ble beskrevet i Scientific Reports 12. mars 2026. Helgenomstudien omfattet 14 hunder med Addison påvist før tolv måneders alder og 33 friske kontroller over 72 måneder. Signalet lå på kromosom 27 med p-verdi 6,96 × 10⁻¹³, og sekvensering pekte ut en recessiv missense-variant i RESF1 der prolin byttes med leucin. Penetransen er oppgitt til 76 prosent.

Det kliniske bildet er alvorlig. Av de 24 juvenile tilfellene hos Brown og Varney 2026 — samlet fra USA, Canada, Danmark, Sverige og Storbritannia — hadde 10 hunder (41,7 %) samtidig en påvist autoimmun tilstand. Listen omfatter immunmediert hemolytisk anemi, immunmediert trombocytopeni, inflammatorisk tarmsykdom, stomatitt, immunmediert polyartritt, hypotyreose og eksokrin pankreasinsuffisiens. Forfatterne beskriver bildet som et multippelt autoimmunt syndrom. Blant de 14 hundene med registrert dødsfall var median levealder 2,0 år og gjennomsnittet 3,4 år — tross behandling.

Funnet retter samtidig opp en tidligere forklaring. Hughes og medarbeidere knyttet i 2010 sykdommen til en DLA klasse II-haplotype, med økt risiko ved homozygoti (oddsforhold 6,7; KI 1,5–29,3). Studien fra 2026 fant ingen signifikant sammenheng mellom DLA-status og sykdom, og konkluderer med at DLA ikke forklarer den ufullstendige penetransen. To av forfatterne står på begge arbeidene.

Vær samtidig oppmerksom på rekkevidden. Addison ble i materialet påvist fra 15 ukers til 10,5 års alder, og bare 40 prosent av tilfellene debuterte før ett år. Norsk Retrieverklubb skriver at det «virker som om» Addison er vanligst i USA og Canada, mens SRMA og IMRD dominerer i den skandinaviske populasjonen. Testen dekker dermed den av rasens tre autoimmune sykdommer vi ser minst av her hjemme.

Avl og oppdrett i Norge — hva NKK faktisk krever

NKK har krevd kjent HD-status på begge foreldre for å registrere tollervalper siden 1. januar 1989. Albuerøntgen er frivillig for rasen, og ingen DNA-test er pålagt — heller ikke den nye Addison-testen.

Kravene står i NKKs eget dokumentsett. I «Raser med krav til kjent HD/AD-status», ajourført 5. januar 2026, står tolleren på HD-lista med virkning fra 01.01.89, sammen med alle seks retrieverrasene. Albue-lista i samme dokument teller 23 raser — og labrador retriever, med virkning fra 01.01.18, er den eneste retrieveren på den. Tolleren står ikke der. Norsk Retrieverklubbs avlsstrategi sier det samme med egne ord: rasen skal screenes for HD, mens albuerøntgen er frivillig.

DNA-oversikten er mer overraskende. I «DNA – laboratorier, tester, raser», oppdatert 17. august 2026, er tolleren oppført med prcd-PRA hos Laboklin. Men oppføringen er ikke gulmerket — og dokumentets egen tegnforklaring sier at gult betyr krav om DNA-testing av foreldredyr. I raden rett under står spansk vannhund med nøyaktig samme test hos nøyaktig samme laboratorium, gulmerket med virkning fra 01.01.2019. Labrador retriever og portugisisk vannhund er også oppført uten gulmerking. Samme test, fire raser, én av dem pålagt.

I tillegg til prcd-PRA finnes det to publiserte gentester for rasen: RESF1 for juvenil Addison, og ADAMTS20 for leppe-ganespalte med syndaktyli, beskrevet av Wolf og medarbeidere i 2015. Ingen av de to står i NKKs dokument.

Klubben går lenger enn regelverket. Norsk Retrieverklubb anbefaler at alle tollere i avl gentestes for prcd-PRA, og at bærere og affiserte bare pares med hunder som er fri. Av tollere registrert mellom 2000 og 2012 ble 1 643 av 3 206 hofterøntget — 51 prosent. I femårsperioden 2008–2012 var 87,5 prosent HD-frie, og 95,6 prosent av de albuerøntgede var frie.

Ett forbehold hører med. Rasens avlsstrategi er fortsatt versjon 1, gyldig fra 1. april 2019, og bygger i hovedsak på tall fra 2003 til 2012. Den er dermed eldre enn både forsikringsstudien fra 2015 og RESF1-funnet fra 2026. Innavlsgraden falt i den perioden fra 1,61 til 0,75 prosent målt over fem generasjoner.

Tips fra King

King her — Griffon Petit Brabançon, fem kilo, altså omtrent en fjerdedel av en voksen toller. Jeg er en småhund med kort snute, og jeg gir meg lenge før tolleren din har begynt å kjenne det.

Det er hele poenget mitt. En hund på 20 kilo som er bygd for å svømme i kaldt vann og springe i strandkanten hele dagen, blir ikke sliten av den runden som holder for meg.

Når eiere sier at tolleren er urolig innendørs, er svaret nesten alltid at den ikke har fått noe å tenke på. Gi den en jobb. Legg inn søk etter godbiter i graset, la den lete opp en gjenstand du har gjemt, eller bruk en aktivitetsleke som krever at den løser noe. Ti minutter hodearbeid tar mer på enn tjue minutter ekstra gange — det gjelder for meg også.

Vanlige spørsmål om nova scotia duck tolling retriever