Newfoundland — komplett raseguide

Newfoundland — redningshunden fra Atlanterhavet

Newfoundland er en av de aller største hunderasene — en rolig; vennlig kjempe avlet for tungt arbeid i og ved kaldt vann. Hannhunder veier 60–70 kg med en ideal mankehøyde på 71 cm; tisper 50–60 kg og 66 cm. Pelsen er dobbel; oljete og vanntett; og rasen har svømmehud mellom tærne — utstyr som forteller hele historien om hva den ble til for. Levetiden er 9–11 år; kort sammenlignet med mindre raser; men normalt for en hund i denne vektklassen.

Tre nøkkelfakta rammer hele guiden:

• Historikk: Newfoundland er en ekte redningshund — brukt til å berge druknende både på Newfoundland og langs norskekysten. Via varianten St. John's Water Dog er den dessuten stamfar til Labrador Retriever.
• Helse: subaortastenose (SAS) — en medfødt hjertefeil — er rasens definerende helse-moat. I tillegg kommer kjemperasens pilarer: HD; dilatert kardiomyopati (DCM); cystinuri og magedreining (GDV).
• Levetid: 9–11 år. Vektkontroll og hjertescreening er de viktigste levetids-faktorene.

Rasen passer best for eiere med plass; rolige rutiner og tålmodighet — og som forstår at en hund på 60–70 kg setter egne krav til alt fra bil til boareal. Den deler kjempe-rase-utfordringer med blant annet Sankt Bernhardshund og Berner Sennenhund. Den passer mindre godt i små leiligheter; i varmt klima uten kjøling; eller hos eiere som ønsker en aktiv trenings- og løpepartner.

• Mankehøyde: 71 cm hannhund; 66 cm tispe (FCI-ideal)
• Vekt: 60–70 kg hannhund; 50–60 kg tispe
• Gjennomsnittlig levealder: 9–11 år
• FCI-klassifisering: gruppe 2; seksjon 2 (molossiske raser; fjellhunder)
• Opprinnelsesland: Canada (øya Newfoundland)
• FCI-standard: #50 (FCI-anerkjent 1955)
• Pels: dobbel; oljete og vanntett; røyter kraftig to ganger årlig
• Farger: sort; brun; Landseer (sort med hvitt)
• Karakter: blid; tålmodig; beskyttende; selvstendig redningshund
• Norsk raseklubb: Newfoundlandhund-klubben Norge (under NKK)
• Definerende helse-moat: subaortastenose (SAS); HD; DCM; cystinuri; GDV

Fra Newfoundland-fiskere til norske redningsoperasjoner

Newfoundland har navnet sitt fra øya Newfoundland utenfor østkysten av Canada; men det nøyaktige opphavet er fortsatt debattert blant kynologer. Tre hovedteorier står sentralt: at rasen oppsto ved krysning av urfolkets hunder med hunder vikingene brakte over rundt år 1000; at den stammer fra Pyrenean Mountain Dog importert av baskiske fiskere på 1500-tallet; eller at den har røtter i tibetansk mastiff brakt vestover av spanske og portugisiske sjøfolk. DNA-analyser (Parker et al. 2017; Cell Reports; DOI 10.1016/j.celrep.2017.03.079) plasserer Newfoundland nær mastiff-typene og Pyreneene — og fellesnevneren i alle teorier er den samme: en stor vannhund med oljete dobbeltpels; avlet for å hjelpe til i en hard arktisk fiskerhverdag.

Funksjonen var allsidig. Newfoundland-hunden trakk fiskegarn opp av sjøen; apporterte fisk som hadde løsnet fra krokene; dro lastevogner til og fra havna — og; viktigst av alt; reddet druknende mennesker. Svømmehud mellom tærne og en vannavstøtende; oljete pels gjorde rasen perfekt utstyrt for kaldt vann. Det finnes en lang rekke dokumenterte tilfeller der Newfoundland-hunder har kastet seg uoppfordret i sjøen for å berge folk — et instinkt som fortsatt ligger i rasen.

Den første dokumenterte bruken av selve rasenavnet kom i 1775; da George Cartwright omtalte hunden sin som «Newfoundland Dog» i journalen sin. Utover 1700- og 1800-tallet spredte rasen seg til Europa via britiske handelsskip. En egen variant fra øya — St. John's Water Dog — var mindre og korthåret; og regnes som stamfar til Labrador Retriever. Denne varianten døde ut på Newfoundland tidlig på 1900-tallet; dels på grunn av skatte- og avlsbegrensninger som rammet hundeholdet på øya.

Også i Norge satte rasen spor. Langs norskekysten ble Newfoundland brukt til båt- og kystredning på 1800- og 1900-tallet; og det var ikke uvanlig at norske kystfartøy hadde en Newfoundland om bord. I dag finnes Newfoundlandhund-klubben Norge som medlemsklubb under NKK.

Flere Newfoundlandere er blitt historiske. Seaman fulgte Lewis og Clark-ekspedisjonen gjennom Nord-Amerika i 1804–1806. Lord Byrons hund Boatswain fikk et eget minnedikt — «Epitaph to a Dog» — etter sin død i 1808. Og barnepiken Nana i J.M. Barries «Peter Pan» var en Newfoundland; basert på forfatterens egen hund.

Rasestandarden ble formalisert sent på 1800-tallet; og FCI anerkjente Newfoundland i 1955 (standard #50). Tre farger er godkjent: sort; brun og Landseer — en sort-hvit variant oppkalt etter Edwin Landseers maleri «A Distinguished Member of the Humane Society» fra 1838. Her finnes en kynologisk forvikling verdt å merke seg: FCI behandler Landseer av europeisk-kontinental type (ECT) som en egen rase (#226); mens engelsk og amerikansk standard regner Landseer som en fargevariant av Newfoundland.

Temperament — den blide kjempen

Newfoundland har et rykte som «nanny dog» — en hund kjent for usedvanlig blid og tålmodig oppførsel; særlig mot barn. Den er beskyttende; men sjelden aggressiv: rasen varsler med bjeff snarere enn å gå til angrep. Temperamentet er den viktigste grunnen til at kjempen har holdt seg så populær som familiehund.

Selvstendig tenker

Redningshund-arven har formet en hund som vurderer situasjoner og ofte handler på eget initiativ — den er vant til å ta avgjørelser uten kommando. Det gjør den klok; men også litt egenrådig: du får en samarbeidspartner; ikke en blindt lydig hund. Den responderer dårlig på hard hånd og husker urettferdig behandling.

Rolig hjemme

Sammenlignet med arbeidsretrievere har Newfoundland et lavt aktivitetsnivå innendørs. Den ligger gjerne rolig i samme rom som familien og er fornøyd med selskap. Velsosialisert tar den imot fremmede uten problemer; og lever som regel fredelig sammen med andre dyr.

Et nordisk gemytt

Rasen tåler kjølig klima godt — den er bokstavelig talt født for det — og er på sitt mest fornøyde i friskt vær. Den bjeffer lite til daglig; men varsler tydelig når noen nærmer seg hjemmet.

Pelsstell — dobbel oljete vanntett pels

Newfoundland har en dobbel pels: en tett; myk underull under en grov; oljete og vannavstøtende ytterpels. Det er denne kombinasjonen som lar rasen arbeide i kaldt vann uten å bli gjennomvåt — men den krever et bestemt stell-regime.

Røyting og børsting

Rasen røyter kraftig to ganger i året; særlig om våren; da store mengder underull løsner. I disse periodene er daglig børsting nødvendig — bruk en undercoat rake og en slicker brush for å få ut den løse underullen før den filtrer seg. Utenom røyte-periodene holder det med børsting et par ganger i uka.

Bading — sjelden er best

Bad rasen bare 2–4 ganger i året. Den oljete pelsen er i stor grad selvrensende; og for hyppig bading vasker bort de naturlige oljene som gjør pelsen vanntett. Regn med at pelsen bruker lang tid på å tørke etter bad eller svømming.

Klipping; sikling og farger

Klipping frarådes utenom poter og rundt halen — å klippe kroppspelsen ødelegger de vanntette egenskapene. De store leppene gjør at rasen sikler; særlig etter måltider og vann; det er et normalt rase-trekk man må regne med. FCI godkjenner tre farger: sort; brun og Landseer. Vibrisser — følehårene — kan ikke klippes etter norsk regelverk.

Aktivitetsbehov — moderat for kjempe-rase

Newfoundland trenger 60–90 minutter mosjon daglig — moderat for en så stor hund. Dette er ingen utholdenhets-rase; den er bygd for kraft og vannarbeid; ikke for distanse. Svømming er den ideelle aktiviteten og ligger dypt i rasens arv.

Hva passer; hva passer ikke

Lange; rolige turer og svømming dekker behovet godt. Jogging og distanseløping bør unngås — det belaster ledd og hjerte unødig hos en tung; voksende kjempe. Mental aktivisering er like viktig som fysisk: vannarbeid; søk og lydighet passer rasen. Se aktivisere hund på tur for ideer som fungerer for store; rolige raser.

Varme og kulde

Den doble pelsen og den store kroppen gjør Newfoundland sårbar for varme — over rundt 22 °C øker risikoen for overoppheting; og hard aktivitet i sommervarme bør unngås. Om vinteren er den i sitt rette element og elsker snø.

Valp og ledd

Følg «5-minutters-regelen» for valper: fem minutters strukturert tur per levemåned. Begrens trappegåing og hopp for valper under 12–18 måneder; raskt voksende kjempeledd tåler lite overbelastning. Frittløping bør skje i sikret område.

Sosialisering og trening — kjempe i barnehage

Sosialisering er kritisk fra åtte ukers alder. Grunnen er enkel matematikk: en voksen Newfoundland på 60 kg møter et barn på 20 kg; og selv en vennlig dytt kan velte et lite barn. En kjempe som ikke kan grunnleggende kommandoer; er rett og slett for tung til å være trygg.

Tidlig hundeskole

Tidlig; positiv hundeskole er nær obligatorisk for rasen. Newfoundland er sensitiv og lærer best med belønnings-basert trening; aldri maktbruk. De viktigste ferdighetene tidlig er innkalling og pen gåing i bånd — det er praktisk talt umulig å fysisk holde igjen en voksen Newfoundland som har bestemt seg.

Vannarbeid

Rasen har et naturlig talent for vannarbeid; og både norske og internasjonale vannrednings-tester finnes. Det er en glimrende måte å gi en arbeidsrase meningsfull jobb på; og bygger samtidig samarbeidet mellom hund og eier.

Konsekvens uten konflikt

Newfoundland trives med tydelige; rolige rammer. Fordi den er en selvstendig tenker; må innkalling og kontroll trenes jevnlig gjennom hele livet — ikke bare i valpekurset. Konsekvens uten konflikt er nøkkelen til en trygg kjempe.

Fôring — porsjonering for kjempe-rase

En voksen Newfoundland trenger omtrent 500–900 g tørrfôr i døgnet; avhengig av vekt og aktivitetsnivå. Del rasjonen i to måltider for voksne; valper bør ha tre til fire. Bruk fôr formulert for stor rase i hele valpe- og ungdomstiden — gjerne i 18–24 måneder.

Slank vekst er trygg vekst

Mål en kroppskondisjon (BCS) på 4–5 av 9. Overvekt er direkte skadelig for både ledd og hjerte hos en kjempe-rase. Valpen skal vokse sakte: for rask vekst gir økt risiko for hofteleddsdysplasi; albueproblemer og hjerteutfordringer. Mange rase-veterinærer anbefaler tilskudd av glukosamin og kondroitin fra ung alder.

Måltidsrytme og GDV

Som alle store; dypbrystede raser er Newfoundland utsatt for magedreining (GDV). Unngå hard aktivitet en time før og etter måltid. Merk at det tidligere rådet om hevet matskål nå er forlatt — nyere kunnskap taler for fôring på gulvnivå. Newfoundland kan være kresen; etabler faste rutiner tidlig; og bytt fôr gradvis siden mange individer har sensitiv mage.

Subaortastenose (SAS) — Newfoundlands rasespesifikke hjertefeil

Den mest rasekarakteristiske helseutfordringen hos Newfoundland er subaortastenose (SAS) — en medfødt forsnevring av utløpet fra venstre hjertekammer; like under aortaklaffen. Newfoundland er en av rasene med høyest kjent risiko for tilstanden; og de første rapportene om SAS i rasen går tilbake til Pyle og medarbeidere i 1976.

Hva skjer i hjertet? En fibrøs ring eller en fibromuskulær fortykkelse under aortaklaffen hindrer blodet i å passere fritt ut av venstre hjertekammer. Hjertet må jobbe hardere for å presse blodet forbi forsnevringen; og over tid fører dette til fortykkelse av hjertemuskelen (ventrikkelhypertrofi); økt risiko for arytmi — og i alvorlige tilfeller plutselig hjertedød; gjerne utløst av hard fysisk anstrengelse.

Det kliniske bildet varierer sterkt med alvorlighetsgrad. Mild SAS gir ofte ingen symptomer; og hunden lever et normalt liv. Moderat SAS kan vise seg som redusert utholdenhet ved trening og en hørbar hjertebilyd. Alvorlig SAS gir kollaps; tung pust og i verste fall plutselig død — særlig under intens aktivitet.

Arvegangen er dokumentert. Pyle og senere arbeid av Stern og medarbeidere (2014; Journal of Veterinary Cardiology; DOI 10.1016/j.jvc.2014.10.004) beskriver en arvelig komponent med autosomal dominant arv og variabel ekspresjon; det vil si at hunder med samme genetiske disposisjon kan få svært ulik grad av tilstanden. I en Newfoundland-kohort ble genet PICALM pekt ut som et risiko-gen.

Diagnosen stilles i to trinn. Først lytter veterinæren etter en hjertebilyd (auskultasjon); typisk tydeligst på venstre side. Bekreftelse skjer med Doppler-ekkokardiografi; som er gullstandarden. Her måles blodets hastighet over aortaklaffen: en hastighet over rundt 2,0–2,25 m/s gir mistanke; mens verdier over 3,0 m/s bekrefter SAS. Screening bør gjøres av en veterinærkardiolog med rase-erfaring; helst ved 12–18 måneders alder — altså før eventuell parring.

Det finnes ingen kurativ behandling. Ved moderat til alvorlig SAS brukes betablokkeren atenolol for å redusere risikoen for arytmi; kombinert med begrensninger på intens utholdenhetstrening. Prognosen avhenger av grad: mild SAS gir normal levetid; moderat SAS har en median overlevelse på rundt fem til syv år; mens alvorlig SAS er forbundet med kort levetid og risiko for plutselig død.

For avl er rådet entydig. Både NKK og Newfoundlandhund-klubben anbefaler at alle avlsdyr ekko-screenes av sertifisert veterinærkardiolog før parring. Som valpekjøper bør du kreve dokumentert ekko-screening av en sertifisert kardiolog på begge foreldredyr — ikke bare et generelt veterinærsertifikat. SAS forekommer også hos blant annet Boxer; Golden Retriever og Rottweiler; men Newfoundland har den høyeste rase-prevalensen. Forskningen på arvelig SAS hos hund ledes blant annet av miljøet ved UC Davis. Er du usikker på din hunds helse; kontakt veterinær.

HD; DCM; cystinuri og GDV — kjemperasens helse-pilarer

Ved siden av SAS bærer Newfoundland flere helseutfordringer som er typiske for de største rasene; og som valpekjøpere bør kjenne til.

Hofteleddsdysplasi (HD)

HD er den klassiske storrase-utfordringen. NKK krever HD-røntgen før parring; og graderingen går fra A (normal) til E (svær HD). Newfoundlandhund-klubben anbefaler i tillegg screening for albueleddsdysplasi (AD). Vektkontroll fra valpestadiet er det viktigste eieren selv kan gjøre for å begrense hvor sterkt HD slår ut.

Dilatert kardiomyopati (DCM)

DCM er en hjertemuskelsykdom der hjertet blir slapt og forstørret. Newfoundland regnes blant rasene med høyest DCM-forekomst (Meurs og medarbeidere; 2013). Symptomene er vekttap; tretthet; hoste; kollaps og i verste fall plutselig død. Diagnosen stilles med ekkokardiografi og Holter-monitorering; og behandling med pimobendan; ACE-hemmere og vanndrivende kan forlenge livet — men prognosen etter symptomdebut er ofte begrenset.

Cystinuri

Cystinuri er en arvelig nyrelidelse med autosomal recessiv arvegang; forårsaket av en mutasjon i SLC3A1-genet. Cystin-krystaller danner blæresten som kan blokkere urinveiene — særlig hos hannhunder; der konsekvensene kan bli akutte og livstruende. Det finnes DNA-test for tilstanden (blant annet Laboklin og Embark); og affiserte hunder trenger livslang lavprotein-diett og tilrettelagt urin-pH.

Magedreining (GDV) og stoffskifte

Magedreining (GDV) er en akutt; livstruende tilstand hos store; dypbrystede raser; der magesekken fylles med gass og roterer rundt sin egen akse. Forebyggende tiltak er å dele dagsrasjonen i to måltider; unngå hard aktivitet en time før og etter måltid; og vurdere forebyggende gastropexi (kirurgisk fiksering av magesekken) — gjerne i forbindelse med kastrering eller sterilisering. I tillegg er hypothyreose (lavt stoffskifte) vanligere hos Newfoundland enn hos mange andre raser.

Newfoundlandhund-klubbens anbefalinger for avl omfatter HD-røntgen; ekko-screening for SAS og DCM; cystinuri-DNA-test og øyelysning av begge foreldredyr; samt anbefalt thyroid-screening. Er du usikker på din hunds helse; kontakt veterinær.

Newfoundland og barn — den klassiske barnepike-hunden

Få raser har et like sterkt «nanny dog»-rykte som Newfoundland. Den har historisk vært kjent for ekstrem tålmodighet med barn; og det har satt spor i kulturen: barnepiken Nana i J.M. Barries «Peter Pan» var en Newfoundland; og Lord Byron hedret sin Boatswain med et eget minnedikt i 1808. Ryktet er fortjent — men det krever noen praktiske forbehold.

Størrelsen er den største faktoren

En voksen Newfoundland veier 60 kg eller mer; et småbarn 15–25 kg. Selv den blideste kjempe kan utilsiktet velte et lite barn i farten; så samvær mellom store hunder og små barn skal alltid være under oppsyn. Tidlig trening på rolig oppførsel innendørs er en del av løsningen.

Hverdagen med en kjempe

Et hjem med Newfoundland blir aldri sterilt rent: rasen sikler; og den røyter kraftig to ganger i året. Barn med astma eller allergi bør møte rasen før et eventuelt kjøp. Newfoundland er heller ingen aktivitetspartner for sportslige barn — den foretrekker rolige turer og svømming framfor lek i høyt tempo.

Riktig hjem

Den beste rammen er et hjem med god plass; rolige rutiner og tålmodige eiere. Rasen passer dårlig i liten leilighet og i varmt klima uten kjøling. Norske forhold med kjølig klima passer rasen godt — forutsatt at hjemmet kan håndtere både størrelsen og siklingen.

Tips fra King

Hei; det er King her — Petit Brabançon; 4,5 kg småhund med kort snute og sterke meninger om komfort.

Newfoundland og jeg representerer hver vår ytterkant av hundeverdenen. Den veier 60–70 kg; jeg 4,5 — den er altså rundt tretten til femten ganger tyngre enn meg. Der jeg trives best tørr og varm i et sofahjørne; kaster den seg gjerne uoppfordret i kaldt vann for å berge noen. Vi har begge en pels vi er stolte av; men min korte; glansaktige variant krever ikke akkurat en undercoat rake to ganger i året.

Temperamentsmessig er den en blid; selvstendig redningshund som tar avgjørelser på egen hånd; mens jeg holder meg til rollen som reservert observatør fra trygg avstand. Begge deler har sin sjarm — men du merker forskjellen når den skal flyttes og ikke vil.

Mitt råd: vil du ha en rolig; tålmodig kjempe som elsker vann og familie — og du har plass; tid og toleranse for sikling og pelshår — da er Newfoundland en fantastisk venn. Bare gå inn i det med åpne øyne: hjertescreening hos oppdretter; vektkontroll fra valp; og en kjølig krok å hvile i. Gjør du det; får du en av de mest godhjertede hundene som finnes.

Vanlige spørsmål om Newfoundland