Hund som blør fra poten — årsaker og førstehjelp

Hvorfor blør hunden fra poten? — kort svar først

En sommerdag gravde King — vår Petit Brabançon — etter steiner i vannet og slipte klørne ned mot steinen til de begynte å blø. Det kom litt blod på terrassen, men kilden var udramatisk: en nedslitt klo, ikke et dypt sår.

Blør hunden fra poten, skyldes det oftest én av tre ting: et kutt i tredeputen, en skadet eller nedslitt klo, eller sprekker fra veisalt og kulde. Tredeputene er svært blodrike, så selv små sår blør mye og ser dramatiske ut — men det er sjelden farlig, og de fleste blødninger stopper med litt trykk. Det viktigste første grepet er å finne kilden: kommer blodet fra en pute, en klo eller fra huden mellom tærne? Det avgjør hva du skal gjøre videre.

Slik er poten bygd opp — og derfor blør den mye

Poten blør ofte rikelig fordi tredeputene er tett forsynt med blodårer — men nettopp derfor stopper de fleste blødninger seg selv når du legger på trykk. En hund har flere puter på hver pote: fremst fire tredeputer (én under hver tå), og bak dem den store, hjerteformede midtputen — mellomhåndputen på framben, mellomfotputen på bakben — som er hovedputen hunden hviler vekten på. På framføttene sitter i tillegg en høyereliggende karpalpute («vristpute») som virker som brems og gir grep i nedoverbakke; bakføttene mangler denne.

Hver pute har et tykt, slitesterkt ytterlag av keratin med et lag fettvev under som demper støt og beskytter knokler og ledd. Under der ligger et rikt nett av små blodårer. Det forklarer hvorfor selv et lite kutt kan blø påfallende mye og se dramatisk ut — men også hvorfor blødningen som regel er fra små årer, ikke pulsårer, og lar seg stoppe med trykk på noen minutter. En åpen tredepute gror likevel langsomt, fordi hunden belaster den hver gang den går.

De vanligste årsakene til at hunden blør fra poten

Det første du gjør, er å finne ut hvor blodet kommer fra — pute, klo eller huden mellom tærne. Kilden bestemmer både hvor alvorlig det er og hva du skal gjøre.

De vanligste årsakene er:

• Kutt eller punktur i tredeputen — fra glass, skarp stein, kvist eller skarpe skjell.
• Avskrap på hardt eller grovt underlag som sliper ned puten.
• Skadet eller nedslitt klo — ofte etter graving eller løping på hardt underlag.
• Brannskade fra varm asfalt om sommeren.
• Sprekker fra veisalt og kulde om vinteren.
• Fremmedlegeme som setter seg fast mellom tærne.
• Allergi og hudbetennelse (pododermatitt) med overdreven slikking.
• Systemisk blødningsforstyrrelse — sjeldnere, der blodet ikke koagulerer som det skal.

De fleste tilfellene hører til de første punktene — en konkret skade på pute eller klo. Hudbetennelse og blødningsforstyrrelse er sjeldnere, men viktige å kjenne til. Resten av guiden tar for seg hver årsak.

Kutt og sår i tredeputen

Kutt og sår i tredeputen er den mest direkte årsaken til blod fra poten. Et kutt er en rift i puten fra en skarp gjenstand — glass, en skarp stein, en kvist eller skarpe skjell på stranda. En punktur er et dypere, smalere hull, gjerne fordi hunden har tråkket på noe spisst eller fått et bittsår.

Putene blør mye fordi de er blodrike, men selve blødningen er som regel overfladisk og stopper med trykk. Det lumske med glass er at det kan legge igjen små splinter inne i puten — undersøk derfor såret nøye i godt lys, og kjenn forsiktig etter om noe sitter igjen.

Et åpent putesår gror langsomt, rett og slett fordi hunden går på det hver gang den beveger seg. Hold såret rent, begrens turene til det korte og nødvendige noen dager, og hindre hunden i å slikke. Er kuttet dypt, eller sitter det glass eller annet fast i puten, skal hunden til veterinær — da kan såret trenge rens, sutur eller fjerning av fremmedlegemet.

Ødelagt, avrevet eller nedslitt klo

En skadet klo er en av de vanligste — og blodigste — årsakene til at hunden plutselig blør fra poten. Finner du ikke et åpenbart sår i puten, sjekk klørne først. Kloen er hardt keratin på utsiden, men inni ligger pulpaen: levende vev med både blodårer og nerver, festet helt inn mot knokkelen. Slites eller brekkes keratinet forbi tuppen, blottlegges pulpaen — da blør det og gjør vondt.

Nedslitte klør oppstår når hunden graver på stein og grus eller løper på hardt underlag og sliper klørne så langt ned at pulpaen eksponeres. King — vår Petit Brabançon — opplevde nettopp dette: han gravde etter steiner i vannet og slipte klørne mot steinen til de begynte å blø. Avrevne og brukne klør er et annet vanlig tilfelle: lange klør og sporeklør (dewclaws) er ekstra utsatt fordi de hekter seg lett fast og ikke slites ned av underlaget slik de andre klørne gjør. En klo som henger løst eller er brukket helt inn ved roten, trenger som regel veterinær — den løse delen må ofte fjernes før det gror.

Brannskade fra varm asfalt om sommeren

Varm asfalt kan brenne tredeputene på minutter — også på dager du selv synes er behagelige. Bruk 7-sekunders-testen: legg håndbaken mot asfalten i sju sekunder. Klarer du det ikke, er det for varmt for hundens poter. Bakken blir nemlig langt varmere enn lufta. Ved rundt 25 °C i lufta kan asfalt i sol nå opp mot 52 °C, og ved 31 °C opp mot 62 °C. En mye sitert studie ved Frostburg University fant at da betongen lå på rundt 40 °C, var mursteinen omtrent 43 °C og asfalten rundt 51 °C. Ved rundt 52 °C kan hud ta skade på under ett minutt.

Tegn på brannskade er at hunden halter eller nekter å gå, slikker intenst på poten, og at putene ser mørkere ut, hovner, får blemmer eller flasser. Får hunden brannskade, skyll poten med kjølig (ikke iskaldt) vann og kontakt veterinær — ikke smør på kremer på egen hånd. På varme sommerdager på Sørlandet: gå tidlig morgen eller sen kveld, og hold deg til gress og skygge framfor asfalt og brygge i solsteken.

Veisalt, is og sprekker om vinteren

Om vinteren er veisalt og is den vanligste grunnen til såre, sprukne poter. Saltet trekker fuktigheten ut av tredeputene så de blir tørre og sprekker — og kommer det salt ned i sprekkene, svir det, og hunden begynner gjerne å halte. En hund som plutselig blir halt på en saltet vei, vegrer seg for å gå eller løfter potene som om den går på glødende kull, har som regel fått salt i sår eller sprekker. Da slikker den på de såre putene, noe som lager flere og større sår — en ond sirkel.

Is og snø skaper egne problemer. Hos hunder med pels mellom tærne klumper snøen seg til harde isklumper som er ubehagelige å gå på og kan gi gnagsår, og skarp skare eller skjult is under snøen kan kutte putene. Tre enkle grep forebygger det meste: klipp pelsen mellom tredeputene ned i nivå med putene så snøen ikke fester seg; hold klørne korte — om vinteren slites de mindre og brekker eller hekter seg lettere; og skyll og tørk potene godt etter hver tur, både for å fjerne salt og fordi hunden ikke bør få i seg veisalt ved å slikke potene. En fet potesalve smurt inn før tur legger seg som en beskyttende hinne mot salt og kulde.

Slikking, allergi og betennelse mellom tærne

Slikker hunden vedvarende på samme pote, og du ser rødme eller blod mellom tærne uten et tydelig enkeltsår, er årsaken ofte hudrelatert. Da hjelper det ikke å lete etter ett kutt — du må tenke hud og betennelse.

Pododermatitt betyr betennelse i huden på poteområdet, og den vanligste underliggende årsaken er allergi: atopisk allergi, fôrallergi eller kontaktallergi. Mønsteret er en ond sirkel: kløe fører til slikking, slikkingen skader huden, og den skadde huden får en sekundær bakterie- eller gjærinfeksjon som klør enda mer.

Et eget fenomen er interdigitale cyster (furunkler) — røde, smertefulle hevelser i svømmehuden mellom tærne. De kan sprekke og gi små blodflekker på gulvet, sitter oftest på frampotene, og ses hyppigere hos korthårede, allergiutsatte eller overvektige hunder.

Et nyttig mønster å kjenne: slikker hunden flere poter symmetrisk, tenk allergi; kommer det plutselig smerte i én pote, tenk fremmedlegeme eller sår. Vedvarende slikking bør uansett undersøkes av veterinær for å finne den egentlige årsaken. Les mer om allergi hos hund.

Førstehjelp: slik stopper du blødningen hjemme

For de fleste mindre blødninger er førstehjelpen enkel: ro hunden, rens såret, og legg jevnt trykk i 5–10 minutter til det slutter å blø.

1. Hold deg rolig og ro hunden. Hunden plukker opp uroen din, og en stresset hund er vanskeligere å hjelpe.
2. Undersøk poten. Se etter kutt, glasskår, fremmedlegemer og skadde klør — også mellom tærne. Sitter et fremmedlegeme løst og grunt, kan du fjerne det forsiktig; sitter det dypt, la det stå og dra til veterinær.
3. Rens forsiktig. Skyll med kjølig vann eller saltvann (1 ts salt i 5 dl lunkent vann). Du kan la hunden stå med poten i en bolle vann for å skylle ut skitt.
4. Legg på trykk. Hold en ren klut eller kompress mot såret med jevnt, fast trykk i 5–10 minutter — uten å løfte og kikke hele tiden, for det river opp koagelet.
5. Blødning fra klo: pakk litt blodstillende pulver (f.eks. Kwik Stop) mot klotuppen. Har du ikke det, kan maisstivelse eller hvetemel presses mot kloen.
6. Beskytt etterpå. Legg en løs bandasje — du skal få to fingre mellom bandasje og pote — hold den tørr, og bytt den daglig. En krage hindrer hunden i å slikke av seg bandasjen og åpne såret igjen.

Dette skal du IKKE gjøre

Like viktig som å vite hva du skal gjøre, er å vite hva du skal la være. Disse grepene gjør ofte vondt verre:

Når må du til veterinær?

Kontakt veterinær hvis blødningen ikke stopper, såret er dypt, eller hunden har vondt og ikke vil støtte på poten. Ved tvil er det alltid tryggere å ringe.

Et eget faresignal er blod uten at du finner noe sår, eller blødning som rett og slett ikke vil koagulere. Det kan skyldes en blødningsforstyrrelse — for eksempel arvelig von Willebrands sykdom eller forgiftning av rottegift, som hemmer blodets evne til å levre seg. Ved rottegift kommer blødningen ofte først 3–7 dager etter at hunden har spist giften. Bleke slimhinner, slapphet eller besvimelse sammen med blødning er akutt — dra til veterinær eller veterinærvakt umiddelbart. Du finner nærmeste vakt på vetnett.no.

Slik forebygger du sår og blødning i potene

De fleste poteskader kan forebygges med noen enkle rutiner. Det viktigste er å oppdage ting tidlig og holde potene i god stand.

Sjekk potene jevnlig, og gjør det til en del av kosen — da oppdager du splinter, sår og slitte klør før de blir et problem. Venn gjerne valpen til pote-håndtering tidlig, så blir hele livet enklere.

Hold klørne korte. Lange klør hekter seg lettere og brekker, og om vinteren slites de mindre, så da må du klippe oftere — les mer om å klippe klør på hund. Klipp også pelsen mellom tredeputene ned i nivå med putene; det gir mindre isklumping om vinteren og raskere tørk hele året.

Bruk en fet potesalve før tur på salt og asfalt — smør den inn rundt 30 minutter før, så den rekker å legge seg som en beskyttende hinne. I tøffe forhold kan potesokker eller sko hjelpe.

Skyll og tørk potene etter hver tur. Det fjerner salt, kjemikalier og skitt, og hindrer at hunden får i seg veisalt ved å slikke potene. En potevasker gjør jobben enkel etter gjørmete og saltede turer. Unngå dessuten varm asfalt midt på dagen — bruk 7-sekunders-testen — og hold deg til usaltede ruter der du kan.

Vanlige spørsmål om hund som blør fra poten