Arvelige sykdommer hos hund — hvorfor samme diagnose ikke betyr samme sykdom

Betyr samme sykdomsnavn samme sykdom?

Nei. Et sykdomsnavn hos hund beskriver ofte hva som skjer i kroppen, ikke hvilken genfeil som forårsaker det. Samme navn kan dekke flere ulike mutasjoner, og en gentest treffer bare den ene den er laget for.

Det er lettest å se på øynene. Progressiv retinal atrofi — PRA — betyr at netthinnens sansceller brytes ned til hunden mister synet. Det er en beskrivelse av utfallet. Under den beskrivelsen ligger det flere ulike genfeil, og de oppfører seg forskjellig.

Hos golden retriever er to av dem kartlagt hver for seg. GR_PRA1 sitter i genet SLC4A3, og hundene i studien til Downs og medarbeidere (2011) fikk diagnosen ved 6,64 år i snitt. GR_PRA2 sitter i et annet gen, TTC8, og der var snittet 4,51 år. Samme rase, samme diagnosenavn, to gener og over to års forskjell i gjennomsnittlig diagnosealder.

Det praktiske utslaget er at en attest som bare sier «PRA-fri» ikke er et fullstendig svar. Spørsmålet er alltid hvilken variant hunden er testet for.

PRA er ikke én sykdom — det er minst fire

Hos gordon setter skyldes PRA en tredje genfeil — rcd4 i genet C2orf71 — og forskerne bak funnet fant at 19 av 21 hunder med sykdommen var homozygote for den. De to siste hadde PRA uten den mutasjonen, og det er poenget.

Downs og medarbeidere (2013) skriver det rett ut i konklusjonen sin. Rundt ti prosent av tilfellene i studien var ikke knyttet til C2orf71-mutasjonen: «indicating that PRA in this breed is genetically heterogeneous and caused by at least two mutations». Rasen har altså minst to PRA-varianter, og bare den ene har en test. En gordon setter som er fritestet for rcd4, kan fortsatt utvikle PRA.

Da er det fristende å konkludere med at gentester alltid er rasespesifikke. Det stemmer ikke. Motstykket heter prcd, og der er det omvendt: Zangerl og medarbeidere fant én og samme mutasjon — et enkelt basebytte i det andre kodonet — med full konkordans i 18 ulike raser og rasevarianter. Samme mutasjon ble til og med påvist hos et menneske med retinitis pigmentosa.

Regelen er derfor ikke «alltid rasespesifikk» og ikke «alltid felles». Regelen er at navnet på sykdommen ikke forteller deg hvilken av delene det er. Det gjør bare navnet på mutasjonen.

Hvorfor tall fra utlandet ofte ikke gjelder hunden din

Den samme mutasjonen kan være vanlig i én rasepopulasjon og fraværende i en annen. Det gjelder selv når begge populasjonene tilhører samme rase.

GR_PRA1-varianten hos golden retriever har en allelfrekvens på 4 % i Storbritannia, 6 % i Sverige, 2 % i Frankrike og 0 % i det amerikanske utvalget. Tallene kommer fra samme studie og er målt på samme måte. En norsk kjøper som leser et amerikansk avlsforum om golden og PRA, leser altså om en variant som knapt finnes der.

Dette er ikke et særtilfelle. Rasepopulasjoner er geografisk adskilte i generasjon etter generasjon, og en mutasjon som kom inn i en europeisk avlslinje sprer seg i Europa. Når du leser en helsepåstand med et tall i, er det derfor alltid to spørsmål, ikke ett: er studien god, og er den om denne hundepopulasjonen?

MDR1 — samme mutasjon, fire gjeterraser, seksti ganger forskjell

MDR1-mutasjonen ble først beskrevet gjennom ivermektin-følsomhet hos collie av Mealey og medarbeidere i 2001 — og forekomsten spriker kraftig mellom gjeterrasene. Gramer og medarbeidere (2011) undersøkte 7 378 hunder og fant en allelfrekvens på 59 % hos collie, 30 % hos shetland sheepdog og 1 % hos border collie.

Australian shepherd lå på 22 % i samme materiale. Fire gjeterraser, og en forskjell på nesten seksti ganger mellom ytterpunktene. Mutasjonen er nøyaktig den samme — det er hvor mye av den som finnes i hver rase som skiller.

Det betyr ikke at border collie kan hoppe over testen. Én prosent er ikke null, og konsekvensen ved en feilmedisinering er alvorlig. Det betyr at «gjeterhund» ikke er en meningsfull kategori når risikoen skal tallfestes. Rasen er det.

Merk hva slags tall dette er. Alle tallene over er allelfrekvenser — hvor stor andel av genkopiene i rasepopulasjonen som bærer feilen — ikke andelen hunder som har mutasjonen. De to forveksles ofte, og de er ikke samme størrelse.

Bærer er ikke det samme som affisert

PRA-variantene i denne artikkelen nedarves recessivt: hunden må arve genfeilen fra begge foreldrene for å bli syk. Én kopi gir en frisk hund som kan føre feilen videre; to kopier gir sykdom.

Det har en konsekvens som overrasker mange valpekjøpere: en bærer er ikke et faresignal. Paringen bærer × fritestet gir ingen syke valper, fordi ingen valp kan få to kopier. Paringen bærer × utestet er derimot et problem, fordi ingen vet hva den andre forelderen har med seg.

Grunnen til at bærere ikke uten videre utelukkes fra avl, er genetisk bredde: kaster man ut alle bærere av én mutasjon på én gang, snevrer man inn genpoolen. Hva som gjelder for den enkelte rasen, står i raseklubbens eget kravdokument — se labrador retriever for gjennomgangen der.

Praktisk regel når du leser en attest: du leter ikke etter «ingen bærere». Du leter etter at foreldrenes status er kjent for hver mutasjon som er aktuell for rasen.

Når én mutasjon bare finnes hos to raser

POMC-delesjonen som er knyttet til høyere matmotivasjon, ble funnet hos labrador retriever med en allelfrekvens på 12 %. Raffan og medarbeidere (2016) skriver at delesjonen blant de øvrige rasene bare ble funnet hos den nært beslektede flat coated retriever.

Delesjonen på 14 basepar bryter opp kodesekvensene for β-MSH og β-endorfin. Studien knytter den til kroppsvekt, fettmasse og matmotivasjon — og den var vanligere hos labradorer som er valgt ut til tjenestehundarbeid enn hos familiehunder. Effekten er dosevirkende, ikke recessiv: hver kopi bidrar for seg.

Dette er den tredje varianten av mønsteret. Prcd er én mutasjon i 18 raser og rasevarianter. «PRA» hos golden og gordon er tre gener under ett navn. POMC ble bare funnet hos to nært beslektede raser i studien. Det finnes ingen tommelfingerregel som dekker alle tre — bare kravet om å vite hvilken av dem du står i.

For flat coated retriever og labrador er den praktiske følgen den samme uansett: vektkontroll er ikke et spørsmål om disiplin hos eieren alene.

Hvorfor to tall om samme rase kan sprike

Et prevalenstall gir ikke mening uten referansegruppen det er regnet ut fra. To korrekte tall om samme rase og samme tilstand kan derfor se ut som en motsigelse uten å være det.

«Andelen av rasen som rammes» og «andelen av dødsfallene i rasen som skyldes denne tilstanden» er to helt forskjellige størrelser. Begge kan være riktige samtidig, og de kan avvike med en faktor på flere ganger. Det samme gjelder tall fra en klinikkpopulasjon mot tall fra en screening av friske hunder.

Når du leser et helsetall om en rase, still tre spørsmål før du bruker det:

• Hvilken populasjon er undersøkt? Alle hunder i rasen, eller de som kom til klinikk?
• Hvilket land er utvalget fra? Se avsnittet om geografi over.
• Hva er nevneren? Andel av alle hunder, eller andel av dem som døde?

Svaret på de spørsmålene endrer hva tallet betyr mer enn selve prosenten gjør.

Slik finner du ut hva som faktisk kreves for rasen

Kravene til et kull ligger sjelden samlet på én nettside. Registreringskrav og raseklubbens egne krav til valpeliste er to ulike sett; les begge, og les kravdokumentet framfor sammendraget.

Et sammendrag på en nettside er skrevet for å gi oversikt, ikke for å være uttømmende. Detaljene som avgjør i praksis står i kravdokumentet med paragrafnummer, ikke i oversikten. Det gjelder hvor lenge en attest er gyldig, om et krav omfatter én eller begge foreldrene, og om en test er anbefalt eller påkrevd.

Forskjellen mellom «anbefalt» og «krav» er ikke akademisk. En oppdretter kan følge klubbens linje fullt ut og likevel ha en bærer i avl, hvis klubben selv åpner for det.

Hva som gjelder for den enkelte rasen, har vi gått gjennom rase for rase i raseguidene.

Når en rase får rettsdom og en annen ikke

Norges Høyesterett avsa 10. oktober 2023 dom (HR-2023-1901-A) i saken om renraset avl på cavalier king charles spaniel. Det gjør cavalieren til et særtilfelle i norsk sammenheng — ikke fordi sykdomsbyrden er unik, men fordi den er rettslig prøvd.

For en valpekjøper betyr det at dokumentasjonskravene og forventningene rundt cavalier i Norge er formet av en rettsprosess, ikke bare av raseklubbens eget arbeid. Det er en forskjell som ikke vises i hundens helseattest.

Det illustrerer et siste lag i bildet. Arvelige sykdommer hos hund handler ikke bare om genetikk, men om hva slags regulering og dokumentasjon som har vokst fram rundt hver enkelt rase. To raser kan ha samme tilstand og likevel møte helt ulike krav.

Slik leser du en helseattest fra oppdretter

En brukbar helseattest navngir mutasjonen, ikke bare sykdommen, og oppgir dato. «PRA-fri» uten variantnavn er ikke etterprøvbart.

Fire spørsmål dekker det meste når du får papirene i hånden:

• Hvilken variant er testet? Navnet på mutasjonen — for eksempel prcd, rcd4 eller GR_PRA1 — ikke bare «PRA».
• Gjelder resultatet begge foreldrene? For flere krav holder det at én av dem er fritestet, men da må den andres status være kjent.
• Når ble testen tatt? Øyelysning er en undersøkelse med utløpsdato, i motsetning til en DNA-test, som gjelder livet ut.
• Hvilket laboratorium? Resultatet skal kunne spores til et navngitt laboratorium og et prøvenummer.

Får du et svar som ikke tåler det første spørsmålet, er det i seg selv informasjon. En seriøs oppdretter kjenner navnet på mutasjonene som er aktuelle for sin egen rase.

Tips fra King

Jeg er King, en Petit Brabançon på fem kilo — småhund med kort snute. Jeg har selv en diagnostisert hjerteklafftilstand, så jeg leser slike attester med en viss egeninteresse.

Det jeg har lært av å se eieren min lete: det vanskelige er ikke å finne informasjon om arvelige sykdommer. Det er å finne ut om informasjonen gjelder meg. Et amerikansk forum om min rase kan handle om en variant som ikke finnes i Norge, og en norsk oppdretter kan bruke et ord som betyr noe annet enn du tror.

Så det ene rådet jeg har, er kjedeligere enn det burde være: spør om navnet. Ikke «er den fri for øyesykdom», men «hvilken variant er den testet for, og når». Den som vet svaret, svarer med en gang. Den som ikke gjør det, begynner å forklare hvorfor spørsmålet ikke er så viktig.

Og så en ting til, fra en som har vært hos veterinæren mer enn gjennomsnittet: en diagnose er ikke en dom over hvordan livet blir. Den er en beskjed om hva du skal følge med på.

Vanlige spørsmål om arvelige sykdommer hos hund